Tomt hus er trist og det er når jeg er slik alene jeg synes huset blir voldsomt stort selv om det jo ikke er det. Fryktelig stille blir det også enda man har lengtet etter akkurat den stillheten. Har da fått gjort litt mer på rekkverket, men må jo ha mer materialer. Jeg har liksom gjort meg en plan på hva jeg skal rekke mens Gullhjerte mitt er borte. Jeg får det travelt.
Vi tok en tur opp å bade Vamp og jeg før vi dro ned med baggen hennes. Da var liksom det overstått.
Så nå sitter jeg her med en Mackøl som Eli mente jeg skulle ha i går fordi det var fredag. Jeg forklarte henne at det er aldri fredag på en mandag, men pilsner’n den skulle jeg ha. Et snev av godhet kanskje for hun har vært veldig ugrei siste uka. Jeg savner henne allerede, men det visste jeg jo at jeg kom til å gjøre. Det kommer jeg til å gjøre til jeg dør dersom hun blir borte før meg. Noen tar liksom aldri slutt og jeg er takknemlig for det. Vamp ligger rett ved beina mine å sove, han sover aldri så tungt når Eli er hjemme. Sikkert fordi hun vandrer så ille mye å sprer på den måten mye uro rundt seg. Skal lure på om hun hadde det mye bedre dersom hun var litt sløvet. Det må jo bli mye pes også for henne denne uendelige vandringen. Skal vel prate litt om det da vi skal til Sanderud på konsultasjon neste gang. Hun skal jo ha et liv hun også, men har hun det når hun er så urolig. Hun sier jo selv jeg skal på do, nei jeg må ikke på do, så går hun allikevel fordi noen hvisker i hennes hode. Jeg tenker mye rart da jeg sitter slik og det er stille for jeg vil så gjerne ha henne hos meg litt til. Etter litt til kommer enda litt til og etter det enda mer litt til. Det må være noe jeg overser som kan gjøre det mulig. Jeg skal nok lete vær du sikker på det og noe finner jeg nok til slutt, men da kan det være forsent, det er slutt.
Sier du god natt og jeg elsker deg til din kjære? Ikke det? Gjør det det kan være den siste dagen, hva vet vi om morgendagen. Jeg gjør det, men jeg får ikke svar, alzheimer stjal ordene før de kom frem.
Sola går ned det blir kaldere, men humla reiser seg på bakbeina med kroppen vendt mot sola som om den sier gå bare du jeg blir her til imorra da varmen kommer tilbake.