Ny nedtur.

Så sitter jeg her og prøver å fordøye siste hendelser, men det er omtrent som med maten jo mer jeg svelger jo mer vil opp igjen. Jeg greier ikke å fordøye siste døgn. Disse voldsomme skiftningene greier jeg ikke lenger. Vår klokke tikker videre og for hvert minutt som går så spiser den av den tiden vi skulle ha sammen. Jeg lurer jo litt på om det i det hele tatt nytter. Nå har det gått 4 mndr og vi har enda ikke fått begynt på noen medisinering for å forsøke bremse utviklingen av Alzheimer. Hun har blitt så mye dåligere at jeg ikke lenger tror at noe vil hjelpe. Eli føler seg helt fin sa hun i går og jeg orker snart ikke mer, så kanskje vi bare skulle gi opp. Jeg aner ikke hvor lenge hun blir borte, men noe sa noe om en 6 uker. Da er det mars før hun er hjemme igjen og et halvt år har fått gå uten at noe annet enn en negative ing har skjedd. 6 mndr er mye om jeg tenker tilbake fra nå. Da var vi i juni og vi merket ikke engang noe til sykdommen som herjet i hennes hode. Om vi bare hadde visst om det da og fått noen av de medisinene da så hadde hun kanskje aldri blitt slik som nå. Nå er hun egentlig fulltidsjobb for meg. Jeg må hele tiden si hva hun skal gjøre, hva hun skal ha på seg osv. Vi har mistet for mye tid.

Jeg sover så lite selv om hun har vært borte 8 dager at om ikke lenge må jeg ta en tur til fastlegen for å få hjelp med det. Nå er hun jo borte igjen og det blir akkurat like vanskelig for hun ringer hele tiden gråter og vil hjem og synes jeg er slem som ikke kommer å henter henne. Jeg måtte slå av mobilen kl 23 igår kveld for da var jeg helt ferdig. Når je gikk og la meg skalv jeg så hele kroppen ristet og je våknet opp med forferderlig banking i hodet. Vet egentlig ikke hvor lenge jeg sov heller. Vi får prøve å slite oss ut idag Vamp og jeg slik at jeg sovner raskere. Slik det er nå går ikke.

Skulle ønske jeg kunne skrive om noe bra, men jeg klarer ikke finne noe som jeg ser som bra akkurat nå. Vi forbruker tiden vi skulle hatt sammen og den kan vi ikke fylle på med lenger framme. Vårt liv slik jeg kjente det er ødelagt for alltid, det kommer aldri til å hjelpe hva enn vi gjør, det er for seint og jeg har lyst til å gi opp. Hun synes jo selv at det går greit. Kanskje skulle jeg la naturen gå sin gang for slik det er nå så er det smerte og lidelse for oss begge når hun er vekk.

Jeg er trøtt og har kjørt meg fast.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist