Her på benken bruker vi stopp, sitte å høre på elva klukke, beveren har bygd en dam under brua slik at det er et lite fossefall Eli og liker å høre lyden av. Det blir som å høre små stemmer fra under brua. Det er her jeg håper vi på nytt kan sitte å kose oss på morgentur med Vamp.
Jeg hentet som jeg fortalte Eli heim i går for at viskulle til Hamar Sanderud Sykehus for å finne ut mer om hennes sykdom ( alzheimer ) Vi fikk den beste natten vi har hatt på lenge, pillen hun skule få sovehjelp av den glemte vi. Hun sovnet på min arm kl.21.30 og vi våknet ikke før kl.07.00 idag. Det er ikke mulig å beskrive de 2 timene jeg tror jeg brukte på å lytte til pusten hennes og se på hennes ansikt. Fra før er Eli en vakker kvinne og nå var hun enda vakkrere. Jeg sovnet med håp om en ny framtid for hun var på ny trygg på min arm.
Sanderud Sykehus er for oss håp, hun har alltid likt seg der så å pakke bagen på ny å dra dit var noe vi ønsket begge. Å få hjelp mot den onde i hennes hode var det vi tenkte på med Sannerud. Jeg gjorde en feil jeg aldri tenkte på før det var forsent, jeg sa vi skal bli der en tid…………..vi……..
For Eli var vi henne, Vamp og jeg, den fella gikk jeg rett i så når hun til slutt skjønte at det kun var henne som skulle være der uten Vamp og meg da fikk hun panikk. Det ble så vondt at jeg greier ikke beskrive det. Jeg hentet henne for at hun skulle hjem, reist bort og satte henne igjen da hun vill være hos meg, det var den vondeste dagen i mitt liv. År med tillit blåst bort, jeg prøvde å fortelle henne at det var for oss jeg gjorde det. Hun oppfattet det som at det var for å bli kvitt henne. Jeg ble dommer, jury og til sist bøddelen.
Som en bøddel er det jeg føler meg akkurat nå for jeg har gitt bort det jeg har elsket mest på denne jord. Jeg er ikke hos henne når hun har det vondt som nå. Jeg tror aldri jeg blir glad igjen. Jeg gjør alt for Eli, men nå lot jeg henne være igjen.
Jeg håper bare at det var verdt det.