Jeg bruker si som sagt at vår dag begynte når vi gikk til sengs igår kveld av den enkle grunn at forberedelsene til dagen idag startet med engod natt’s søvn. For lite og det gir pes. Dagen idag fikk topp forberedelse for vi var ikke oppe før 7.30. Det var idag vi hadde bestemt oss for å ta et skritt til inn i det som pleide være vårt ordinære liv. Nå fungerer alle hjemmlige rutiner så bra at vi var enige om at nå prøver vi. Først var det litt frokost og det vanlige besøket så var det også den vanlige goturen med Vamp. Det ble regnværstur i februar med en klissbløt hund som resultat.
Treningssenteret, der har vi ikke vært på et år kanskje og nå hadde vi bestemt oss for å begynne igjen. Eli brukte å like trene styrke og det syntes godt på henne også. Det ble treningssenteret på oss og det var veldig moro å prøve igjen. Jeg er veldig glad i markløft og det merkes godt i rompa nå. Vi hadde det veldig moro så det ble enda et skritt i rett retning. Det betyr veldig mye for meg å få gullhjertet mitt tilbake til det liv hun hadde før sykdommen utviklet seg så fort så alt i den retning gir meg veldig mye energi. De øvelsene hun gjorde før fungerte med et minimum av hjelp og det var rett og slett herlig å se på. Det var akkurat som før. Det blir mer av det samme på oss. Et viktig steg for oss for å få henne sterkere er bare av det gode. Lykken kan være et treningssenter, for oss var det idag.
Det rene, slumpartede lykketreff forekommer nokså sjelden. Du må som regel rekke lykken en hjelpende hånd.