Da var det en ny dag som jeg håper skal gi glede og ny krefter for det skjønner jeg godt at vi kommer til å trenge. Det blir endel tårer og mye behov for trøst. En mage som ikke vil slippe noe ut skaper mye vansker for oss for den gir frustrasjon for henne. Det med medisiner er som sagt ikke det enkleste, men går seg vel til etter hvert. Jeg har veldig vondt for å lure henne til å ta. Vi bruker litt for mye tid på å få til det og da må jeg bruke tilsvarende mye tid på å roe henne ned. Men det går da bra tross alt.
At man må være løsningsorientert på en forsiktig måte har jeg forlengst funnet ut. Få ord og unngå lange forklaringer er alfa og omega. Det er noen ganger jeg har gått i den fella spesiellt når dette med medisiner er et problem. Dette med å være redd for å dø er veldig ofte fremme. Vi er veldig avhengige av hverandre så jeg tror vi » jager opp » oss opp sammen. Jeg glømmer stadig at ting er forandret og at hun er forandret så vi trenger ro for å få ting i normalt gjenge. Det er jo tross alt ikke så lenge siden hun var i uvante omgivelser. Her heime synes jeg det fugerer bra for hun vet stort sett hvor alt er bortsett fra klær for det er det for mye av. Vi må rydde unna det som ikke lenger passer kort og godt. Kvinner har vel generellt en tendens til å hamstre det som ikke passer 😉 tror jeg da. Hun har mye klær og jeg liker at hun er fin og vellstelt, joggebokser er kanskje kos på kvelden og på treningssenteret 😉 Treningssenteret skal vi nok ta oss en tur på igjen, men jeg må bearbeide det litt. Det var jo en stor del av vårt sosiale liv så det må vi få på plass igjen. Det kommer til å styrke både kropp og sjel.