Atle Lundhaug

Om jeg tenker litt tilbake.

Dagen vår begynner egentlig ved sengetid dagen før. Det høres rart ut, men en god natt’s søvn har veldig mye å si for hvordan dagen etter skal bli. Hos Eli og det samme hos meg. Vi er følsomme sammen for ting som blir støy i vår felles tilværelse. Foreløbig er det litt å sove på, Remeron, men til helga prøver vi trappe den ned. Det er vel ingen som har sagt det, men vi føler at nå går det mye bedre og da er det godt å ha det å flyte på seinere. Vi har fått gode vaner nå føler jeg.

Morgenen begynt som vanlig kl.7.30 med alt som hører morgenen til. Etter frokost dukket bilen til hjemmesykepleien og Marianne opp. Det er et lyspunkt på morran disse besøkene, men det føles litt for galt at de skal komme å se etter at vi får tatt den nødvendige pillen. Vi skal prøve på egenhånd i helga for da skal vi bort en tur. Nå har vi snart gått 2 uker på Ebixa, 1 på 5mg og nå 10mg siste imorra. På fredag skal hun opp i 15mg og jeg gruer meg litt. Til nå har vi ikke sett noen negativ reaksjon på medisineringen, men hva nå ? Alltid engstelig ved økning. Det går vel det også, men det blir økning akkurat når vi skal bort og lang bilkjøring. Det blir grunnlag for mye uro så jeg blir engstlig uansett. Det har gått til mye slit for å komme dit vi er nå og jeg vil nødig ta et skritt bakover nå. Hun har gledet seg veldig til turen opp til Toten så det er nok noe vi bare må gjør. På Kolbu kirke har vi en grav å besøke, en liten engel Mats hviler der. Det er alltid like tungt men nødvendig det besøket.

Om jeg tenker litt tilbake så var sorgen da Mats døde i mors liv den samme som når jeg trodde jeg var i ferd med å miste gullhjertet mitt. Mats ble det barnebarnet vi aldri fikk bli riktig kjent med. Vi hadde ham begge på armen på sykehuset og har aldri angret på det, han fikk da et ansikt inne i vårt minne. Selv om jeg ikke da sto midt i stormen var også det veldig tungt. Mats var borte. Eli var også borte om ikke fysisk så var den Eli jeg kjente borte. Med god hjelp får jeg vel si har hun gradvis kommet tilbake. Det var veldig uvisst etter oppholdet på Sannerud, men vi har forsiktig og møysomlig jobbet oss tilbake til den hun var. Jeg sier den hun var, for det mangler jo litt. Alzheimer gjør jo at ikke alt som kan virke selvfølgelig er det. Hun husker jo mye dåligere, men det har vi funnet en måte å demme litt opp for. Viktige ting som skjedde idag det skriver vi opp i boka vår så på den måten kan hun gå tilbake å huske i grove trekk hva som skjedde i går. Ved en ” normal ” samtale er det ikke så sikkert at du vil merke så mye. Navn og slike ting er vanskelig å huske, men ansikter husker hun. Derfor så skriver vi alltid opp hvem som kom fra hjemmesykepleien for da kan hun øve på å huske navn til et ansikt. Om vi tar opp boka og hun ser der hvem som var hos oss på mandag så kan hun beskrive i detalj hvordan hun/han så ut. Slik øver vi med vår egen metode.

Idag var vi på handletur til Kongsvinger og da drar vi alltid til Rema Langeland for der har vi vært så mye at hun har blitt godt kjent med hvor alt er. Det er bare helt herlig å se hvor sikker hun er fra vi kommer, plukker varer, betaler og går. Idag ble det ingen feil og alt gikk på skinner. Nå sover hun en velfortjent søvn i gostolen sin men jeg sitter her og skriver. Idag har hun gjordt mye som var helt umulig å tenke at hun kunne gjøre for 1 måned siden. Det er lov å være trøtt nå.

Jeg er også trøtt for det er slitsomt å repetere ting så mange ganger + å legge akt til rette for at alt skal flyte fint. Det er langt fra en enkel hverdag, men vi gleder oss sammen over hvert framskritt.

Trøtt, men veldig lykkelig over at vi får det til gullhjertet mitt og jeg. 💓💓💓