Om kvelden kommer tankene.

Det er vel kanskje ikke til å unngå sjøl om det går veldig bra å dra på et tankeseilas litt lengre fram enn vi er nå. Jeg måtte sjekke en dato i Eli’s mappe og da leste jeg på nytt rapporten fra utredningsenheten hun var på. Det er ikke særlig lystig lesning og gir liten grunn til å glede seg. Det er nokså nedslående og det er litt slik at ean ikke kan fatte at framtida kan bli slik. Det er ikke lett å nyte dagen idag med dette hengende over oss. Hun har takk og lov ingen innsikt i sykdomsforløpet og det skal hun også slippe å få. Det er litt slik at man spiller et slags dobbeltspill, man vet, men unngår å prate om det. Det er betraktlig værre å skjule vonde følelser, men man må bare skjule det.

Det har gått litt tungt i det siste sjøl om det går bra for det er mange spørsmål jeg trenger svar på. Det er ingen som kan gi meg de svarene. Det kan være vanskelig nok å planlegge i et ” normalt liv ” i vårt er det umulig. Alle ” sier ta en dag om gangen ” det fungerer ikke i lengden. Presset blir for stort til slutt for å leve uten å kunne vite noe som helst om hva som venter rundt neste sving tror ikke jeg går i lengden. Håper jeg kan få litt mer  forholde meg til når vi skal til Sannerud om en 3 ukers tid.

Jeg er trøtt og håper snart våren kommer så vi kan gå ut i skogen og møte alle de tingene vi liker å se. Håper at sykdommen stopper så lenge at vi kan få en vår og en sommer, men så har man ingen garanti med Alzheimer. Det ble en tung dag, men en ting er tross alt bra.

Eli har det bra er glad og gleder seg til i morra for da skal vi på Helsetunet igjen.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist