Det blir litt lange kvelder, men også morgenstunda drar på. Jeg gjorde støvsuging og litt vask i går kveld slik at Gullhjertet mitt ikke skulle få lukke igjen øynene så tidlig. Hun hjelper jo til litt så da går det litt tid der også. Vi må holde i gang for å få bort oppmerksomheten fra andre problemer enn Alzheimer. Litt rart dette at det er ikke bare en alvorlig kronisk sykdom hun har fått, men alt mulig annet som er med på å ødelegge det meste vi begynner på. Det var jo ikke slik før ferien. Det er vel en del av det som følger med og hovedårsaken er jo Alzheimer. Det nytter ikke å gi opp så det blir til å starte opp på nytt og på nytt igjen.
Nå i dag skal vi få litt mer ved i hus så da må hun og Vamp klare seg litt alene. Det ender jo som regel med at hun kommer etter og det er bra så kan hun også øve på å finne igjen der jeg er. Vi går jo der hver dag. Det er jo egentlig bare å følge Vamp.
Miksen av Imovane og Sobril ga god søvn, men hun våknet kl. 4 som vanlig. Ikke så rart egentlig for det er vi jo begge vant til.
Vi har begynt med å gi Movicol for nå er hun veldig hard i magen igjen enda det blir litt svisker om dagen også. Både Ebixa og Remeron gir jo dette. Det skal vi håndtere grei for det er ikke noe nytt.
Da er vi litt i gang med vår dag og det håper jeg du er også.
Bildet er tatt av fotograf Morten Eik for Se&Hør da han og seniorjournalist Svend Aage Madsen var på besøk og ga oss en uforglemmelig dag.
Dagen har gått uten de store begivenhetene, kun en liten handletur til Skotterud for vi måtte få tak i gravlys. Det er jo allehelgens dag og da må gravene vi ser etter ha lys på. Før vi kom så langt har vi gått litt tur med Vamp på litt andre stier enn vanlig for jeg prøver å ta litt bilder også. Det blir mager fangst om dagen, men jeg får noe svarthvitt. Så kom regnet og det ble litt innejobb og det var soverommet som sto for tur. Det tok vi sammen for å skifte dynetrekk får jeg aldri til så uten Eli blir det sovepose på meg. Brodtrykket øker til det som er livsfarlig for en over 60 og svetten spruter men Eli gjør det i en håndvending.
Litt avslapping på badegulvet før middagen var godt, men med urokråka i full gang ble det umulig. Hun er liksom ikke i den modusen nå om dagen. Like greit å begynne med middag litt tidlig.
Vi måtte jo en tur opp til Vestmarka Kirke der hennes foreldre, besteforeldre, tante og onkler ligger. Vi gjorde det vi skulle og fikk tent lysene, det ble litt stemningsfullt i tussmørket. Da vi satte oss i bilen igjen kom det “ Nå vet du hvor de er “
På et lite sekund stoppe alt opp og følelsen av å være en ukjent kom tilbake. Bare en måte å si ting på tenker kanskje du, men så er ikke du der til daglig. Det er jeg og det er slike små drypp hele tiden gjennom dagen. Jeg kan venne meg til uroen og alt som følger med det, men disse små tingene som skjer hele tiden setter meg utenfor vårt felles liv og det vi har hatt sammen. Det å være visket bort fra vår felles fortid er vanskelig å klare og veldig uforståelig. Man vil jo gjerne tro at det du hver dag er det du husker best.
Livet som ukjent sammen med en ukjent kunne man nesten si.