Sakte, sakte begynner man forstå.

Egentlig skulle jeg vel ha skrevet en nekrolog over meg selv ettersom jeg fikk mitt eget dødsbudskap i dag til frokost. Egentlig så er døden sterkt overdrevet for jeg føler meg veldig levende. Bortsett fra at jeg er veldig trøtt i dag så er det helt greit. Trøtt kan noen og enhver bli når man opplever så urolig en hverdag som etter dagsenteret i går. Nå dropper jeg det med henne for det blir for mye for henne. Hun sa jo også selv til Hanne i hjemmesykepleien at hun ikke likte seg der.

Litt over til alvoret for det er jo det når hun har fått for seg at jeg da er død. Det leser  jeg dit at jeg er helt borte fra hennes minnebilde. Jeg har jo opplevd mye, men at hun sitter å forteller om meg som død er jo litt så man grøsser av det. Det er bittert at vårt liv under samme tak nå i september er fullstendig borte. 45 år er helt borte sammen med vårt samliv og det uten at den ene er fysisk borte. Kom ikke å fortell meg at døden er vanskelig. Det å leve sammen med en levende død slår vel ut det meste i så måte.

Det kan ikke beskrives med ord.

Det er kjærlighet man overlever på selv om den ikke gjengjeldes. Alle disse konstante nedturene man får hele tiden er jo med på å la tankene gå mot det man vet kommer. Vi kan jo ikke fortsette slik. Jeg tar litt mer enn en dag om gangen og håper at neste torsdag vil gi meg noen klare svar på hva jeg bør gjøre nå. Det har gått en sommer til uten at jeg har fått utført de tingene som er nødvendig for å kunne ha et liv i et tungdrevet stort hus. Det kan ikke fortsette slik for da sitter jeg til slutt igjen med noe jeg ikke kan klare når alderen sniker seg på. Jeg liker ikke å tenke slik, men jeg kan jo ikke la alt vi har gjort sammen forfalle heller. Håper bare at den nye konsultasjonen på Sanderud kan gi meg noen klare svar. Slik det er nå kan det ikke være en vinter til. På en måte så var min erklærte død under frokosten et lite puff inn i en virkelighet jeg ikke vil se. Jo jeg ser den, men jeg lar den ikke bestemme. Jeg vil jo så gjerne tro at vi våkner er dag til slik det engang var, men det skjer jo ikke. Bare det at jeg kan ikke helt forstå hvordan jeg skal kunne besøke henne der nede på sykehjemmet, se henne i øynene å vite at jeg gjorde alt jeg kunne for henne. Det handler om kjærlighet til en person som ikke er der lengre, så hvordan kan man da vise den. Det er gråvær ute, men det er ingenting mot den stormen jeg har innvendig. Sakte, sakte begynner man vel forstå. 

 

Mennesket lar seg aldri berøve en illusjon som den har nytte av. Det ville tro på udødeligheten selv om den visste at den tok feil.

Man må ha kaos i seg for å skape en dansende stjerne.

Friedrich Nietzsche