I dag var jeg i det minste levende under frokosten selv om hun ikke skjønte hvorfor jeg ikke kom heim. Det er fristende å tenke at dersom jeg var den HAN ville jeg holdt meg langt unna her jeg også. Hun er ikke snill Eli. I dag fikk jeg beskjed om å pelle meg hjem til meg sjøl. Jeg vet jo at sykdommen gjør det slik, men allikevel er dette veldig vondt å oppleve. Alt jeg trodde på er blåst bort, ingenting er igjen. Hun tok fram klær også i dag fordi hun ville hjem. Da jeg spurte om hun ikke bodde her så var svaret at hun bodde på Vestmarka.
For meg betyr dette veis ende for plutselig er jeg ikke lengre sikker på om hun holder seg her. Da er det egentlig slutt også inne i mitt hode selv om det høres helt utenkelig ut. Nå må vi nok til å tenke litt mer på hva som nå bør skje. Dette kan jeg jo ikke fortsette med og nå er det også veldig lenge siden hun så på meg som sin mann. I tillegg så er det alt annet enn lett å få henne til å samarbeide.
Jeg får vel nesten si at jeg er litt i sjokk for denne uka har hun forandret seg veldig. Fra å være litt ute etter å søke trøst til det helt motsatte. Hun var så god da hun kom å ville ha trøst og man kunne liksom føle litt kjærlighet. Nå er det nesten motsatt og hun forteller om møkkagubben som sier hun må sitte stille å spise maten sin. Møkkagubben har låst inn dopapiret også. Sykdom eller ikke så er det vondt å være møkkagubben som hun hater slik.
Sist vers på visa er vi nok i ferd med å skrive nå for dette orker jeg ikke lenge. Ei stund til går nok for nå skal hun snart på avlastning igjen. Det spesielle nå er at jeg gleder meg til å bli alene. Tenk å kunne sitte tidlig på morgenen å nyte en kaffekopp mens Vamp kan få ligge i fred uten å bli trampet på. Det som er så leit er at dette har jeg gått og trodd at jeg skulle klare lenge, veldig lenge. Jeg hadde aldri lagt inn i planen at jeg skulle bli møkkagubben da. Jeg trodde vel på noe som ikke kunne skje. Hvordan skal man kunne bli noe annet da et menneske du har hatt 50 år sammen med plutselig forandrer seg til noe man ikke kjenner igjen. Når en stille forsiktig fin dame låser seg inn på badet 15 ganger på en time, da blir man møkkagubben. Jeg vet, ikke la seg irritere. Tenker du det så aner du ikke hva du prater om. Dette er en velprøvd torturmetode spør de som jobbet på Guantanamo. Når døra går opp og igjen det antallet ganger i timen så blir du så desorientert og frustrert at du til slutt eksploderer og klipper gress i regnvær.
Så da sitter man her å gleder seg til å bli kvitt den man alltid har lengtet etter og føler seg som en sviker. Man blir på en måte sin egen fiende for man ønsker den man helst skal passe på dit peppern gror uten returbilett. Samtidig har man gitt seg selv tankeforbud for det er ikke lov engang å tenke tanken En ting har jeg lært og det er at hva det engang var teller ingenting når alzheimer kommer på besøk. Livet slik man på et vis trodde på er bundet, kneblet og brutalt halshugget. Etter alzheimer blir ingenting som før. Man blir restespiser på livet til øya lukkes en dag.