Atle Lundhaug

Sår som ikke gror.

Faktisk nok ei natt uten altfor mye uro, men det er klart vi gikk ikke til sengs før 23 heller. Vi satt ute til det ble mørkt. Det er det samme med litt gråt og fortvilelse etter at vi har stått opp, men nå vil hun så gjerne ha trøst og da er jo alt så mye enklere. Vi har funnet litt harmoni igjen om man kan si det slik. Nå er det mer slik igjen at hun søker bistand med alt hun skal gjøre og det er jeg glad for. Livet blir så mye enklere når jeg ikke må overvåke alt. Bare dette med varmt vann i badekaret kan jo være en fare. Nå må jeg tappe i for henne for hun tør ikke sjøl. Slik er det med alt nå, hun spør først. Sikkert tull, men det føles som om 100% tillit er tilbake igjen selv om hun ikke er så sikker på min id alltid. Den gir jeg blanke i så lenge det fungerer bra. Veldig rart dette med tryggheten for når den er der som nå så hender det at hun oppdager at hun gjør ting i feil rekkefølge “ nei detta vart jo feil” sier hun med et smil. Veldig ofte dumper hun også ned i fanget mitt og jeg får en arm rundt halsen. Skjer det så blir det både julekvelden, bursdag og ferie på en gang. Man er sulteforet på nærkontakt så da kan du jo tenke deg hvor godt det er. Føles som at vi gjør våre ting rett igjen. Nå er ting rett og vi har fått kontroll på hverdagen igjen uten at det er for mye som skal skje. Det har blitt altfor mye for henne på et par måneder nå.

Skal lure på hvor mange som tenker over hvor heldige de er der di sitter i sola med ei kald pils. Det største problemet er hvordan få alt man har lyst på. Tenk om du må velge bort alt dette for å gi muligheter til en annen. Når vi får slike dager som vi har hatt denne uka og som jeg ikke tror er tilfeldig da synes jeg at det er lett å velge. Det gir ihvertfall meg mye energi.

Vi fikk en fin dag som ble avsluttet med litt bursdagsfeiring. Yngste jenta vår feirer i morgen så da ble det et kakestykke på oss i ettermiddag. Litt feiring våger vi oss på når det ikke er så mange der. Det gikk bra et par timer før hun ville hjem for da klager hun på magen. Det er da greit for det er jo om å gjøre at vi har det litt fint også. Gullhjerte mitt er veldig oppmerksom på ting som for henne ikke er som det skal være. Vi tok jo med oss mor for å få lufte henne litt også, men hun var ikke i det gode hjørnet og sa ikke ett eneste ord hverken dit eller tilbake. Dette la jo Eli merke til og når det skjer noe slik så føler hun at det er hennes feil, hun blir lei seg. Det er nå som vi er hjemme igjen som hun forteller at hun er lei seg. Man skal være forsiktig med å tro at det å ha alzheimer betyr at de ikke er helt med. Ting som sårer blir ikke glemt de blir værende.