Skyldfølelsen.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre som er pårørende til demente, men jeg sliter med mye skyldfølelse. Alzheimer som Eli har kommer ikke over natta det er en sakte snikende utvikling. At det går så fort med henne er mest fordi hun er mellom moderat og siste fase av sykdommen. Når jeg sitter slik aleine og tenker kan jeg gå nokså langt tilbake i tid og finne ting jeg burdre ha sett. Små ting jeg så, men ikke tenkte over da. Jeg føler som om jeg har sviktet min kjære Eli og det hjelper ikke at andre sier jeg er uten skyld. Jeg kommer aldri til å tilgi meg sjøl fordi jeg ikke reagerte.

Jeg savner henne hver time i døgnet så det skal bli godt å få henne hjem igjen. Da kan vi komme i gang med vårt liv igjen, sakte men sikkert. Det første vi skal gjøre er å finne igjen gleden og jeg vet akkurat hvordan. Vi har et hemmlig sted vi kaller iskjerka en diger issvull som du kan gå inn bak. Litt av et syn når sola skinner på skrå inn der. Bare Eli og jeg som vet om den plassen. Den ligger i vår skog og det er ikke mange som går dit for det er nokså utilgjenglig der. Du må vite om iskjerka fo å finne den. Vi har mengder av slike steder som er litt spesielle. Bare hun kommer hjem og det er så lite snø som nå så skal vi besøke dem igjen.

Det gode liv kaller jeg det og vi skal finne det sammen igjen akkurat som før, eneste forskjellen er at hun husker ikke. Kanskje kommer ting tilbake når hun opplever gleden på ny. Ikke vet jeg, men et stet må vi jo starte opp.

Å løfte jern igjen det skal vi også gjøre, det liker Eli for da kan vi trene sammen og være nær hverandre. Opp i gjennom årene har vi et utall av treningstimer sammen til felles glede.

Vi er venner og kjærester, vi har hatt et perfekt forhold om et slikt finnes da. Vi har jo vært fra hverandre i lange perioder når jeg har vært langt unna på jobb i skogen, men når helga kom var vi alltid sammen om alt. Rart å tenke på at hun som har vært aleine hele uka med 3 barn og 4 hunder nå er helt avhengig av min hjelp, det er ikke til å fatte at det er slik. Livet har virkelig forandret seg til noe jeg ikke kjenner igjen. Jeg er glad for en ting, det at jeg ikke er bitter for slike forandringer som vi nå har fått det unner jgg ingen. Tenker at det skal vel gå, men er livredd for at vi ikke skal klare det. Så kom det en telefon fra Sannerud hun husker når hun skal hjem ” jeg sov så dårlig i natt for jeg gleder meg til å komme hjem ” sa hun. Da vi avsluttet sa hun ” jeg er så veldig glad i deg og tenker på deg heile tida ” Hun glemmer det meste etter kort tid, men datoen jeg skal hente henne og kjærligheten til hverandre den er spikret fast i minnet. Jeg er glad, men enda reddere for det møtet.

Det værste er om hun slutter å kjenne meg igjen som hun gjorde fra før jul og fram til nyttår. Det er helt umulig å forstå at det kan bli slik for bilder og slik var meg, men jeg var ikke meg. Håper det ikke kommer igjen for det er veldig vondt og vanskelig å håntere. Fullt forstålig er det jo den frustrasjon som bygger seg opp i henne når hun ikke forstår hvorfor jeg ikke kommer hjem. Menneskehjernen er en merkelig labyrint, vi ser noe vi ser som ikke er der.

Jeg tenker tanker som er der, men som kanskje ikke er der.

Bloggen ble til for at Eli ikke skal forsvinne, for så lenge jeg skriver er hun her.

Jeg er ingen blogger, jeg er et menneske med tanker.

Vi trekkes mot lyset og vi håper alle å bli fanget der.