Noen ganger som nå så undrer jeg litt over hva jeg har startet opp og hva Eli hadde tenkt om hun hadde lest alt jeg har skrevet om det jeg kaller vår reise inn i det ukjente. Jeg vet at noen har lest opp et innlegg, hun gråt litt og hadde sagt det er han atle gubben min. Jeg vet at hun kjente igjen måten å skrive på for det er også min måte å snakke på. Det har vært i overkant mye omtale en stund så jeg er glad det har roet seg nå for å se seg sjøl på framsida av ei avis Glåmdalen er vel ikke noe jeg helt så for meg som så veldig ønskelig. Men en ting var tross alt bra, det å få fokus på denn litt glømte gruppen i helsenorge. Det er ikke så my tid avisene bruker på disse akkurat.
En blogg er jo en fine måte å spre et budskap på bare man ikke er for opptatt av topplister for det med ordene opp som en bjørn og ned som en skinnfell det er noe du fort merker ☺ Ja nå er det ikke det som teller så mye egentlig jeg ville bare ikke at Eli skulle bli statestikk for hun er allerede i 2% gruppa av de som får alzheimer. Jeg har prøvd å fortelle ei historie slik den er gjennom mine øyne og mine følelser og det har vært godt å få se at jeg er ikke aleine om noe av det.
Eli og jeg har akkurat startet på vår reise og den har vært preget av kaos så vi har egentlig ikke tatt et eneste skritt i rett retning, vi har gått rundt i ring. Når nå hun kommer hjem over helga håper jeg at vi kan begynne å bevege oss mot et eller annet. Hva det er eller hvordan det er bryr jeg meg ikke om for jeg må gå den vegen med henne uansett å la henne gå aleine det gjør jeg aldri. Det handler om kjærlighet til et menneske, hvordan den kjærligheten var det kjenner jeg for det var ømhet, varme, kroppskontakt og gjensidig respekt, hvordan den nå blir aner jeg ikke. Bare en ting er jeg helt sikker på, vår kjærlighet til hverandre den besto den prøven den ble satt på.
Det blir mange tanker her jeg sitter i ensomheten, håpløsheten rår en del av tiden, jeg savner en varm kropp, det intime mellom oss og den gode samtalen. Mye av dette er borte, men den varme kroppen er der og jeg håper at jeg kjenner igjen den. Alt det andre er forandret og hører fortiden til, vår felles fortid. Jeg føler det som at en ny nedtur er på gang for det bygger seg opp mye frustrasjon oppe i mitt hode, nå kjenner jeg igjen det å skal bryte det før jeg går så langt ned. Jeg har ikke den tiden å komme opp igjen, Eli kommer hjem og jeg må bli klar for det. Vi kan ikke starte opp på bunnen.
Det river og sliter inni meg og noen ganger har jeg lyst til å rømme fra alt, men hvor skal jeg rømme ? Det er ingen steder å rømme til som kan hjelpe meg å glemme, det er litt slik at jeg skulle ønske jeg ikke våknet opp mer. Det er et feigt ønske, jeg vet. Nå inatt er det komplett kaos og jeg har problem med å finne et lyspunkt.
4 ganger var nettbrettet oppe inatt og jeg klarer ikke samle tankene. Bare en ting vet jeg og det er at når jeg går til sengs på søndag kveld da må alt kaoset være borte ellers merker hun med en gang at jeg er urolig og vi kan ikke starte opp på den måten.
Så har vi fått vår morgentur Vamp og jeg og det var godt for både kropp og sjel. Det er ingen steder jeg tømmer hodet som ute i naturen sammen med vår firebeint venn som betyr så mye for både Eli og meg. Vi skal passe på å være mye ute de kommende dagene og hente krefter til på mandag da vi skal hente gullhjerte vårt hjem igjen.
Det går i volsomme svingninger tankene mine, men slik er det.
Sommerfuglen får være symbolet på at snart kommer en ny vår og det begynner spire og gro igjen.