Godt å få satt seg ned å tenke litt på dagen som snart er forbi. Det ble en litt merkelig dag fordi nå lå artikkelen om oss ute i Se og Hør. Jeg hadde jo hatt den til gjennomlesing, men leste ikke så nøye så jeg hadde vel glemt hva som sto der. Vi har jo vært i media før å det var da som nå litt sjokkartet. Når vi leser det som står blir som å se inn i vårt eget liv, en merkelig følelse. Jeg synes at Svend Aage Madsen hadde gjordt en veldig bra jobb som sammen med bildene til Morten Eik’s bilder lurte fram et par tårer hos meg. Det beste av alt er at dette ikke bærer preg av å være noen slags reklame for bloggen min for du skal se godt etter for å finne en link.
Det var viktig for oss at det er å få demenssaken opp til overflaten vi ønsker.
Vanskelig å forklare, men det var litt som å bli noen kilo lettere etter å ha lest artikkelen for nå har vi gjordt vårt for å bringe denne forferderlige sykdommen som demens er opp til overflata. Det vi ønsket var at sykdommen skulle få et ansikt som ikke bar preg av å ha levd lenge. Gullhjertet mitt er ingen gammel dame og som jeg har sagt før var hun i kjempeform for 1 år siden, det var før den onde i hennes hode begynte sin voldsomme ødeleggende ferd. Som jeg også har fortalt så begynte nok den onde sin ferd allerede for 7- 8 år siden, kanskje mer.
Du som har sett nr. 22 av Se og Hør har sett en vakker Vendela på sidene før bildene av oss, men om du ser på gullhjertet mitt så ser ikke hun så veldig mye eldre ut. Du kan ikke se at hun har en alvorlig kronisk sykdom, Alzheimer. Du merker det knapt, men den onde har tatt godt for seg for hun glemmer veldig fort.
Det er dette jeg ønsker at dere skal se, det er ikke nødvendigvis mennesker i høy alder som får denne sykdommen. Når man er ung og får alzheimer så skjer utviklingen av sykdommen veldig fort og de som får det er veldig avhengige av hjelp i hverdagen.
Tenk deg da hvordan det vil være at du må slutte i jobben din for å ta deg av din kjære. Jeg var heldig som kunne ta ut førtiddpensjon.
Det er mange sider med dette å skulle ta ansvaret for et menneske med diagnosen Presenil Demens. En av sidene er den økonomiske. Jeg valgte bort den siden. For meg er hun viktigst, hun skal få ha sitt liv uten uro for morgendagen, hun skal ikke være aleine mens jeg er på jobb. Det var aldri et vanskelig valg for meg og jeg var forberedt på å selge det vi eier for å kunne ta meg av henne. For meg handler det om kjærlighet.
Andre omsorgspersoner har kanskje ikke den muligheten til å ta det valget, det offentlige har en støtteordning kallt » omsorgslønn » Vel høres det bra ut men den er på under 10 % av det jeg hadde i lønn. Synd om økonomi skal ende opp med at mennesker som ikke kan klare seg sjøl skal sitte neddopet aleine mens eventuell omsorgsperson må på jobb.
Vil vi virkelig ha det slik.