For en tid tilbake hadde vi besøk av Se & Hør, seniorreporter Svend Aage Madsen og fotograf Morten Eik og som jeg før har fortalt var det en veldig koselig dag. Må jo smile litt da for vi tilbrakte vel flere timer ved kjøkkenbordet. Det minnet meg veldig da jeg som liten satt sammen med farfar og de andre gubba ved kjøkken og hørte på praten. Det var vanlig den gang at maten kom på bordet og at de satt å pratet til maten. Det er positive minner i mitt hode. Slik var det også da Svend og Morten var på besøk hos oss det var som å gå over 50 år tilbake i tid. Den gangen hadde folk tid til en god prat og naboene tuslet ut og inn hos hverandre.
Det som imponerte meg mest med Svend og Morten var at du fikk en følelse av at du hadde kjent dem begge heile livet, det er ikke så ofte det skjer når man treffer folk man ikke kjenner. Det ble en fin dag for oss begge som vi nok aldri vil glemme. Det merkelige er at Eli husker på en prikk hvordan de så ut, men selvfølgerlig ikke når de var her. Fra før vet jeg at ting hun har gledet seg over etter at hun ble syk de sitter som støpt.
Vi fikk et utsnitt av sida i Se&Hør og jeg må innrømme at det kom noen tårer for det var så fint å se. Det blir nok litt ekkelt å gå i butikken å kjøpe bladet for det kan jeg huske det var da Glåmdalen hadde meg på framsida, det var nesten et sjokk.
Så håper jeg at dette er med på å synliggjøre demens for det er mange flere enn oss som kjemper seg gjennom en trøbblete hverdag. Det skal ikke mye mer til enn en litt dårlig mage før dagen er et slit, får du da også hemoroider pga samme dårlige mage og som en extra belønning en påbegynnende urinveisinfeksjon så skal jeg love deg at kjæresten / omsorgsperson og sykepleieren har en heller slitsom jobb. Alt dette er kjempeforstyrrelser i en hverdag som ikke er lett fra før.
Det var litt om alt på en regnværsdag i Gammelstu’n