Å ha en fin dag er ingen selvfølge når man har en med Alzheimer i sin nærhet. Da er det med stor takknemlighet man setter seg i godstolen og gjør en slags reprise på dagen. Det var noen dager siden sist. Vi tuslet tilsengs kl.20.30 ja jeg vet,det var lørdagskveld. Jeg tror jeg kan si for oss begge at vi var utslitt etter dager med uro. Natten forløp rolig og vi entret en ny da kl.05.30. Vi hadde nok blitt i senga lengre, men en heller trøbblete mage satte en brutal stopp når det gjaldt sove lenge.
Jeg har hundre følere på helspenn når hun våkner, har hun fått hvilt nok, hvem er jeg idag, blir dagen et lite helvete ? Jeg tør nesten ikke si et ord til å begynne med ettersom det er ukjent mark jeg entrer hver morgen. Det gjør noe med deg denne usikkerheten.
Frokost med nervene på høgspenn, hva sa hun, hva mente hun og det viktigeste,hvordan påvirker sykdommen oss idag. Jeg fant ikke så mye under frokosten ei heller etter morgenturen med vår hund. Jeg som alltid er pratsom får problemer med å føre en samtale, helt enkelt fordi jeg er redd for å starte opp noe.
Vi fikk en tur til skogen etter litt tørrgran litt kroppsarbeide gjør bare godt. Middag som jeg glør forløp også uten noe merkelig.
Nå sitter vi her foran tv’n etter kveldstur med vår hund, jeg skriver hun har sovnet.
Det er med stor takknemlighet jeg ser tilbake på dagen sammen med den kvinnen jeg alltid har elsket, takknemlighet for at vi fikk en hviledag sammen før neste storm. Den kommer det vet jeg jo.