Atle Lundhaug

Usikker og redd.

Det er ikke så mye jeg har å si om siste natt og denne dagen. Natten har kun et ord KATASTROFE med 3 timer søvn. Jeg måtte ut å gå for å greie samle tankene. Det var måneskinn og vakkert og sto i sterk kontrast til opplevelsene hjemme. Å nærmest bli jaget ut av vårt felles hjem kl. 00.30 om natten er vel ikke akkurat dagligdags når det gjelder min kjære. Hun er en kjærlig god partner, men sykdommen har til tider forandret henne. Jeg forstår at han kan reagere slik når den hun ser ikke gir henne noen minnebilder, men samtidig kan jeg ikke forstå at jeg har blitt en fremmed etter så mange år. Dagen ble også et pes når hun hadde gjemt bilnøkklene så ikke den fremmede skulle stjele bilen. Godt reservenøkkelen var der ellers hadde det gått enda verre. Moderne biler med nøkkelfri start er ikke så festlig når man må bestille en ny. Det blir en dyr julegave.

På en måte så har jeg ikke bare mistet min kjære jeg har også mstet vårt felles hjem. Det var fyllt med varme og gode minner, nå er det bare dårlige minner og flere ser det ut til å bli. Jeg får vondt i magen og gruer meg for hva jeg møter når døra går opp. Til og med når vi går tur sammen og alt er bra får jeg vondt i magen.

Nå er det snart 1 uke som jeg har vært en fremmed i vårt hjem og jeg er usikker og redd for fremtiden.

2 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist