Hodet mitt jobber på høygir hele tiden uansett hva jeg gjør. I natt ble det ikke mye søvn for han som sitter inne i hodet mitt holdt hjulene igang heile tiden, det banket og banket med filmfremvisning i taket som extra krydder. Ikke særlig festlig på første rad. Sengeklær mått skiftes alt sammen for det var gliss bløtt alt. Da ble det en klesvask med sengetøy på meg kl.03.00. Vi får nok ta en liten blund på dagen Vamp og jeg.Denne hårete poden er det vel egentlig som holder meg oppreist. Vi har lang fartstid sammen Vamp og jeg både på jobb og i fritid. Han kommer alltid luskende og butter med snuten sin når jeg er lei meg og han gir seg ikke før jeg blir med ut. Kl 4 var vi ute og labbet idag på morran.
Jeg har snakket med henne to ganger idag, hun roter litt men på et vis så forstår hun hvorfor jeg vil at hun skal være der ei stund. Flere mld har jeg også fått og der er hun overraskende klar. Fortell meg at du er glad i meg skrev hun i en.
Hvordan i all verden skal jeg kunne ta en avgjørelse som vil føre til at vi mister det gode forholdet vi har. Dersom hun får sin egen beskyttet leilighet og vi liksom skal besøke hverandre. Det er ikke en enkel beslutning å ta. Det vil ganske sikkert føre til at hun ikke føler vårt hjem som sitt på sikt. Hva skal jeg velge ? Jeg må i alle fall se hvordan hun klarer seg her hjemme med min hjelp. Det er dette som er hennes hjem. Alle råd av fagpersjoner er gull verdt for jeg har jo ikke en anelse om hva som venter meg lenger fremme, det vet de, men så har legevitenskapen bommet stygt før på dette med mennesker med kognitiv svikt. Det har jeg lest i så mange artikkler at det kan de gjøre nå også.
Jeg har et løfte til Eli at så lenge jeg tar opp øynene og du vet at dette er ditt hjem så skal jeg ta vare på deg her.
Det sa jeg til henne 20/12- 16. Den gangen var sykdommen en bagatell for oss. Skal jeg da være enig med fagpersjonene om at jeg ikke kommer til å greie ha henne hjemme ? Skal jeg på tross av gode råd la følelsene styre ? Jeg vet alt jeg trenger å vite om alzheimer, men ingen kan med sikkerhet svare meg på hvor lang tid jeg har på meg til hennes hjerne slukker det jeg kjenner som lyset mitt. Får jeg bare litt avstand og klarer stopp denne dyrkingen av sorg så vet jeg at jeg skal holde ut. Jeg blogger fordi jeg vil hjelpe andre til ikke å gå så langt ned som meg. Hvordan kan jeg så gi opp mot sykdommen, da er jo vår historie slutt. Jeg skal bli sterkere til hun kommer hjem fordi jeg må, men intill hun kommer hjem og jeg får se om jeg klarer det så kan jeg ikke ta den beslutningen.
Hadde det vært meg med alzheimer så hadde jeg villet at Eli hadde gjordt slik at jeg hadde fått et hjem nede i trygge omgivelser, men så er jeg sikker på at jeg kan bære større lass enn henne. Jeg skal bestemme meg , men først skal hun hjem som hun ber om.