Vi var ute og gikk Vamp og jeg, vi fanget det fine lyset som blir når sola kommer over åskammen i øst. Da var det morgen og hodet var klar til å fylles med nye tanker. Nå er det kveld og helt stille i huset, ingen tasser rundt og lager lyder. Mørket brukte jeg å like, nå er det truende og tungt. Jeg er urolig for jeg er på en tankereise til henne på Sannerud, hvordan har hun det ? Det var kl.15 hun ringte, hun var glad for å høre stemmen min, kun noen få ord, glad i deg, så ble det stille. Nå er det jeg som vil høre stemmen hennes, men jeg tør ikke ringe for hun vil forstå at jeg gråter og savner henne. Da blir hun urolig. Det var da ikke slik før idag, for da var vel full av pågangsmot, nå er alt borte………………….igjen.
Jeg kravler meg opp, men kommer liksom aldri over kanten før jeg sklir ned igjen. Snart må jeg ta et nytt tungt valg, skal jeg gi henne et nytt fint hjem hun kan være trygg i, skal jeg ta sjansen på at jeg holder ut den tøffe reisen. Velger jeg feil kan det til slutt bli en seng på dementsavdelingen. Hvor mye tid har jeg ? Om hun får et nytt hjem jeg kan hente henne fra når hun vil hit risikerer jeg at vårt hjem ikke lenger føles som vårt for henne lenger, hun slår rot der i sitt. Orker jeg ta meg av henne hele døgnet og hvor vondt er det for henne når jeg må ha avlastning. Jentene våre og jeg er enige om at det er best for hemme, men jeg vet ikke om jeg våger gi slipp på henne likevel. I bakgrunnen spøker en seng bak en låst dør når jeg ikke orker mer.
Jeg er glad i deg sier hun.
Lite visste jeg 1.januar 2016 hva som lurte i skyggene alt jeg visste var at om 2 år skulle Eli og jeg bruke all tid vi hadde sammen. Nå sitter jeg her ute hn jeg mest av alt trenger og helt uten fremtid. Vi hadde planer vi gledet oss til å gjennomføre. Den gamle skomakerstua skulle tilbake til orginal stand, det hadde vi tenkt kom til å ta oss 2 år. Der skulle vi kose oss på gamle dager det gledet Eli seg til. Det er vårt fristed og om det er tungt i forholdet gikk vi dit og sov natta over. Der skulle det være fred uansett hvor langt nede vi var. Nå blir kanskje aldri fristedet vårt fredig.
Jeg vet jeg skal ikke grave meg ned, men det er grunnmuren i mitt liv jeg er i ferd med å miste og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne.
Det er mørkt ute og jeg tenker tunge tanker.