Tiden renner ut for oss.

Det er viktig å beskrive inntrykk mens de er ferske, i alle fall for meg. Dagen har gått med til besøk hos Eli på Sannerud. Når noe er godt og vondt på en gang blir det kaos i mitt hode og nå er det kaos. Innerst inne visste jeg jo hvordan det var med Eli’s sykdom, men jeg har nektet å innse det. Min egen situasjon midt oppe i dette er begrenset til at jeg forstår at jeg må ta vare på meg selv for å kunne være noe for henne. Det er så rart for jeg hører jo hva de sier, men det er liksom som jeg ikke er der, jeg tar det ikke inn. Jeg kan ikke gjøre valg som vil fjerne henne fra vårt felles hjem. Så lenge hun sier hun vil hjem og mener der vi bor så kan jeg ikke ta det valget for henne. For meg er det et svik jeg ikke kan leve med.

Jeg skal ta imot tilbudet om avlastning når det føles som det trengs, men å tenke tanken på at vi skal skille lag på grunn av hennes sykdom og hvor vanskelig den vil bli å håntere kan ikke jeg gjøre nå. Eli’s hjem er der jeg er og det handler om kjærlighet. Jeg vet at hennes timeglass renner fort, men jeg vet også at jeg skal klare skape et liv for oss med det ståsted vi har idag. Jeg er ikke utslitt, jeg er bare trøtt.

Ingen lenke er sterkere enn det svakeste ledd sies det. Jeg ser 3 leddpå min lenke og ingen av de er svake.

 

TRO HÅP KJÆRLIGHET