Tenk så moro det skulle vært å våknet en morgen å slippe hørt ordet mage. Det må være som å komme til paradis. Nå er vel her hos oss så langt fra paradis som det er mulig å komme så man må vel akseptere et lite helvete for å kunne overleve. En ukes anstrengelser på fordøyelses fronten må kunne sies å være totalt bortkastet. Så er det vel nok en gang slik at jeg er best på å lykkes i å mislykkes. Noe må jo gjøre at det er slik, men hva ? Det blir å bestille ny legetime og få en utredning på den magen. Nå stoler jeg ikke lengre på at medisinene er skyldfrie uansett hva legene måtte si. Er det ikke noe annet galt der nede så er det de som gjør det slik. Hun har ikke forstoppelse det er i hvert fall sikkert. Jeg har vel aldri hørt en mage som bråker verre heller.
Det er som man tenker seg at vi ville ha blitt kastet ut på et bibliotek pga av bråkete oppførsel.
Fortsetter dette så blir det jeg som trenger Sobril mest. Rart at det ikke skal være mulig å få en hel rolig uke noen gang lengre slik som vi kunne få før.
Fullstendig tom for ideer så får man trå til med et besøk hos Dr.Google og lete etter noen løsninger. Snakk om å gå inn i en blindgate så til de grader.
Endelig har vi satt oss ned og nå håper jeg at Gullhjertet mitt sovner for dette har ikke vært noen god da i det hele tatt, plunder fra morgen til kveld. Hadde vi ikke hatt avbrekket med fotballkamp på Roverud for smågutta så vet jeg ikke hvordan dette skulle ha gått. Det er da helt utrolig at da vi var der så var alt bra, men så fort vi kommer hjem så er hun mildt sagt så ugrei som det går å få det. Imorgen blir det å bestille ny legetime for nå må vi få løst dette med magen, nå skal jeg vite om noe er galt i hennes mage eller om det er i hodet. Dette går ikke lenger.
Et lite tilbakeblikk viser meg at det var etter ferien dette begynte, i juni hadde vi ikke dette problemet da var alt greit. Vi hadde fine dager, men nå har vi en kanskje to i uka og det sliter veldig på begge. Det er ikke verdens enkleste oppgave å skulle være omsorgsperson og kjæreste til et menneske med demens og med så mye som fører til frustrasjon og smerte så er det nær umulig. Hadde jeg vært 5 år eldre hadde jeg gitt opp, men enda er min helse på topp, tror jeg i hvert fall.
Får si at endelig sovnet hun, men det er vondt at hun skal sovne med tårevått ansikt, slik skal det ikke være i et hjem. Noen ganger hjelper ikke trøst.
Nå har jeg tenkt å ta meg en sterk en så får mandag være mandag. Tror kun det varmer for ¼ likørglass med whisky gjør ingen annen virkning, ikke på meg engang.
Uvane tenker du, nei slettes ikke for flaska kjøpte jeg til påske og den er ikke tom enda.
Ha en fin kveld og så håper jeg alt er bedre i morgen og det er det sikkert???..ikke. Jeg er sta, men mirakler kan jeg neppe få til.