Det ble en ny natt med dårlig søvn for kl.3.30 dro den fordømte klokka i gang igjen. Slike biologiske klokker ser ut til å være håpløse å stille om. Med nesten ikke fungerende hjerne og ei urokråke uten like er man farlig nær eksplosjon for noe overmenneske er jeg ikke.
Det ble en dårlig redigert morgen og begge klarte vi vel å gjøre den nærmest håpløs.
Tenker Gullhjertet mitt var glad hun skulle på dagsenteret i dag og jeg har sjelden vært så glad noen gang for å “ bli kvitt “ henne.
Som vanlig tok den dårlige samvittigheten overhånd og jeg hadde ikke lyst til å reise fra henne der. Diger klump i halsen og full pakke.
Jeg får vel si at jeg hadde en tung dag fordi jeg ikke klarte å skjule hvor lei jeg var alt. Det tror jeg var første gangen på alle disse uendelige lange månedene hun har merket det.
Det er så dumt for så er det jo jeg som bidrar til uroen.
En eneste gang ringte hun i dag og da var hun veldig fornøyd og magen ble aldri nevnt.
Solfrid viste begge tomlene opp så det kunne bare bety en ting “ bra “
Når Eli har det bra da blir jeg glad og når jeg i tillegg får høre den klukkende lavmælte latteren hennes så er jeg overlykkelig.
Det føles som om muligens den nye lille pillen gir litt virkning etter kun 4 doser, men klok av skade venter jeg litt med å erklære slaget vunnet for denne gang. Bedre tør jeg si for hun spiste middag sammen med meg da vi kom hjem. Det var middag nr. 2 i dag og det er bra for hun veier kun 54 nå og det er for lite.
Litt mer urolig ble hun i ettermiddag, men så fort blir vel ikke et ½ års herjinger heller. Jeg lot henne få litt kjøpt ro for jeg vil så gjerne at hun skal få ha en dag uten disse plagene og så får vi håpe at det fortsetter i positiv retning.
For meg var dette en tung dag full av dårlig samvittighet så det var godt å få slått av en prat med Gina som den ene av våre viktigste støttespillere. Gina og Malin tror jeg alltid har åpent kontor ettersom jeg aldri har blitt kastet ut. Vi er nok velsignet heldig her i Eidskog som har et eget team som kun jobber med demente og da klart samler på seg en utrolig kompetanse. Dette gjelder alle fra hjemmesykepleien og opp til de som jobber på avdelingen. Dette er ingen selvfølge over hele landet det har jeg lært av nettverket jeg har fått etterhvert.
Når dagen snur så fort og jeg får så mange positive impulser så blir jeg usigelig trøtt. Det blir liksom da jeg føler at jeg er veldig trøtt for da kan jeg slappe av litt. Det får jeg aldri gjort når det stormer som verst for da handler det kun om å skape best mulig forutsetninger for henne. Jeg kan vel oppleves veldig aggresiv for noen, men jeg kjemper for henne og aksepterer ikke “ vente å se “ Jeg har ikke all verdens tid til å få til et bra liv for henne for vårt timeglass er snudd og sanden renne fortsatt ut i en jevn strøm. Det må skje nå.