Atle Lundhaug

To år er gått.

I dag er jeg skikkelig trøtt for det ble veldig seint i går. Det ble en tur til Roverud  for der var nesten alle oss samlet og det er jo ikke så ofte det skjer. Det ble som sagt seint og da ble det heller ingen tur til Gullhjerte mitt. Det var nok ikke så bra tror jeg for hun var veldig urolig i dag da Isabelle og Emma var der på besøk. Det ble mye gråt og turer på toalettet.

Jeg gruet meg jo litt i dag da for jeg visste jo at hun hadde vært urolig, men det gikk faktisk mye bedre enn forventet. Ingen gråt og bare en tur på huset selv om hun jo var veldig opptatt av denne magen sin. Hun fikk egentlig ikke så mye muligheter til å kunne bli så urolig for jeg holdt henne i gang med heklingen så lenge jeg var der. Jeg syntes hun virket mye mer passiv i dag og er ikke helt klar over hvorfor. En annen ting er jo også at hun har veldig mange ufine kommentarer om de andre beboerne og at det tross alt er mye eldre enn henne det tar hun ingen notis av. Det blir litt slik at du må sitte å hysje på henne en del og det er veldig lite Eli i å være slik. Jeg tror vel slik bortimot ikke at jeg har hørt det noen gang før nå på siste halvåret. Håper virkelig ikke dette er noe som utvikler seg videre fra der det er idag for det er jo ikke så trivelig da. Også i dag gikk det greit å reise fra henne uten så store problemer, men det er jo veldig trist da. Jeg forstår jo at det må være slik,men allikevel. Dette med at hun vil hjem er jo klart også leit, men slik er det jo med alle sammen så det går det jo å vende seg til. Det med å dra fra henne derimot det er noe jeg for min del aldri klarer å vende meg til for det er så unaturlig som noe kan bli. Det blir jo også store kontraster i det å komme hjem til tomt og stille hus. Det er bare en ting som er bra med det og det er at jeg har gruet meg så veldig til mørketid og vinter for det er friskt i minnet enda for et slit det var for ett år siden, nå slipper jeg tenke på det. I tillegg er jeg mye trøttere nå så det vet da gudene hvordan det skulle ha gått.

I morgen får vi en travel dag Vamp og jeg for nå ligger vi etter med husarbeide her, men ser det er spådd regn så da blir det innejobb uansett. Kanskje rekker vi å male kjøkkentaket også for furupanelen har blitt så mørk at den stjeler mye lys. Prøver jo å få til noe nå av det vi hadde planlagt før Eli ble syk.

Tenk at det har alt gått 2 år siden sykdommen eksploderte i oktober/november. Sakte fra ferien og utover for så å dra på for fullt. Vi pratet om dette Isabelle og jeg idag også. En ting tror jeg nok vi ble enige om og det var at sykdommen startet nok for fort 10 år siden. Med sikkerhet er det i hvertfall 8 år. Da tror kanskje jeg at mørketallene over mennesker med demens er betydelig større enn noen tror. Denne sykdommen merker du ikke før den eksploderer, jeg gjorde det ikke. det var nok en del år jeg lurt litt på forskjellige ting,men i en hektisk hverdag blir slikt fort glemt eller oversett. Egentlig spiller det heller ingen rolle for du får ikke gjort noe fra eller til uansett.

Den går sin gang sykdommen.