Hun ville sitte litt som vi bruker på krakken ved brua og spise en appelsin. Uroen herjer så en halv appelsin senere så var det slutt. Jeg tror jeg protesterer litt mot dette alltid føye meg etter henne, alltid prøve å lede henne på rett vei. Hun kan veien så hun får bare gå for hjemme venter uansett kun turer mellom toalettet og resten av nære omgivelser. 14 dager som egentlig ikke gjorde noen verdens forskjell. Eneste forskjellen er at jeg plutselig har blitt veldig bevisst på denne forferdelige vandringen som får hodet mitt nokså fort på kokepunktet. Før avlastningen fløt dette i ett og jeg merket det ikke, men etter dager med stille blir det så merkbart at det er ikke sant. Tom på to dager kan man trygt sette som overskrift. Jeg kommer til å måtte bruke uker med skylapper for å bli vant til dette igjen.
Tror neppe det blir en gjentagelse av dette.
Hender jeg tenker at å bli gammel i dette må være ille. Enn så lenge føler jeg meg ikke gammel, men hva om fem år til? Uff nei, jeg får bare gå etter for hun snudde ikke denne gangen.
Jo da, der kommer den grå hettejakka og adidasbuksa med innhold tilbake. Tenkte meg vel det ja. 20 minutters timeout er over. Da blir det hjem igjen.
