Atle Lundhaug

Det er kveld.

No reiser kvelden seg

Av Olav Nygard

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør på lette føter gjenom tun
og skuggeveven fjell-imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strengjer.Men dagen tek sin gangar fast i taum,
tek ferdakåpa på med gullrend saum
og burt frå blåne etter blåne skundar.
Det gular gjenom svale dal og lid
der skuggen ventar natta, brura si,
og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,
med myrke lokkar kringum hals og kinn
og herdaduk av alvelette eimar.
Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,
ris bljugt som gjenteborn or moderfang
og sviv på lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell
so fræa emnar seg og hamsar fell
og undrings-øre augo upp seg vender.
Or djupe himlar slær ein båregong
av evig skapings-gir og sfæresong
som helsar frendeblidt mot døkke strender.

 

Synes vel det passer med et lite dikt om kvelden som så sjelden har fått sitt eget dikt. Det er på kvelden vi vet hvordan dagen var, den vi skal bearbeide senere når tv’n er slukket og vi går til ro. Det er da vi kan gjøre opp status. Kanskje du gjør det, men jeg gjør det ikke. Det fungerer ikke på meg for da blir jeg deprimert.

Vi har hanglet oss gjennom dagen uten at jeg klarer å få noe strøk i det hverken former eller Gullhjerte mitt så dette går langt fra bra. Hadde jo håpet å få forandret noen på ting, men det går ikke for nå er det vel enda litt værre. Hun klarer de daglige gjøremålene like bra som før, men så vil vel jeg påstå at det negative er så til de grader forsterket. Nei, det var ikke så veldig mye godt det ble ut av den avlastningen for om det gikk bra der nede så gjør det i hvertfall ikke det hjemme. Enten har jeg mistet tålmodigheten eller så vet jeg ikke. Det kan jo også hende at 14 dager ikke er lenge nok for henne og da skapes det en uro som hun tar med seg hjem i etterkant. Aner ikke hvorfor det blir slik, men så er jeg ikke sykepleier, psykiatriker, spesiallege eller forsker på demens. Eneste jeg vet er at ingen av disse kommer til noen gang å få min hverdag bedre. Det må jeg sammen med alle andre pårørende klare sjøl.

Nå skal vi prøve å få med oss norske bidraget i …………vi kaller det Melodi Grand Prix her hos oss.