Tør jeg håpe tro ? Idag har vi hatt en koselig dag jeg erter henne når hun snakker om han jeg ikke et, prøver med et lite kyss som hun besvarer. Hun ler sin koselige stille latter. Til og med øynene smiler. Tenker jeg for mye kommer tårene og jeg blir stille da er hun raskt ute for å trøste om hun merer det.
Vi har steke bånd til hverandre som ikke bare kan forsvinne. Hun er min grunnmur og dersom den forsvinne …………da raser alt, da blir hunden min eneste livlinen slik føler jeg det nå. Jeg gir ikke opp, ikke så lenge det finnes en mulighet til å ha henne hjemme. Det kan vel hende det ikke går og at hun har best av å komme til folk som kan dette, men da må.det være til hennes beste. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror på at virkelig kjærlighet kan overvinne alt. Vi har så lang felles fortid med så mange herlige stunder at det må gå å trenge gjennom den muren som sykdommen har byggd mellom oss.
Tenk på deg selv…….jeg har hørt det mange ganger, jeg tenker på meg selv derfor holder jeg fast på henne så lenge som hun har det bra. Det kommer kanskje en dag, men den vil jeg ikke tenke på. Får jeg bare sove litt om natten så orker jeg.
Når forvarselet kom hos fastlegen spurt hun om jeg kom til å sende henne bort når det ble verre. Jeg sa nei så lenge du vet hvor du hører hjemme skal du være her.
Når vi legger oss og hun er veldig trøtt kommer armen som jeg må ligge på, hun vet hvor hun hører hjemme.