Ensom med mine tanker.

Så sitter jeg her litt ensom med millioner av tanker, det var noen dager siden sist, men de siste dager har vært fyllt av så stort kaos så jeg klarte ikke samle tankene. Det har gått fra høyt opp til langt der nede og jeg vil ikke påstå være i nærheten av det som kalles mental balanse. Å være partner til en med alzheimer byr på så mange nedturer at jeg greier nesten ikke hente meg inn imellom dem. Lyspunktene er få, mem når de kommer så er det nettopp på det punktet da underbevistheten din sier ” nå greier jeg ikke mer “.

Ettersom det ikke er så lenge siden beskjeden slo ned som en bombe i megaklassen  har jeg ikke klart å ta alt inn enda. Sykdommen har i vårt tilfelle gått svært fort og vært preget av mye vondt. Jeg er ektemann, kjæreste og en uønsket persjon på en gang.

Så var det lyspunktene som er det å få henne til å legge seg ned med hodet i fanget mitt og sovne rolig og fredlig. Da kommer tårene for da er det ekte kjærlighet, hun har funnet ro og trygghet der i fanget mitt. Å få henne til å sovne rolig, sitte der å høre hun puster rolig er det beste for meg akkurat nå. Da henter jeg meg inn.

Noen ganger tenker jeg at når hun våkner er kanskje alt helt normalt, men normalt hva er så det……………….?

For meg er normalt noen få minutter med gjenkjennelse, gleden i hennes øyne når hun ser at jeg har kommet tilbake enda jeg har vært der hele tiden.

Altzheimer er en fryktelig sykdom du har mistet din kjære selv om hun er der.

Jeg er ensom og gråter igjen.

2 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist