Atle Lundhaug

Uff så trøtt jeg er.

Idag ble det kun et bilde på morgenture til Vamp og meg for jeg liker ikke tåke det blir feil lys. Nå har jeg satt meg ned og kjenner at uff så trøtt jeg er. Det nye badet må bli ferdig i rakettfart, men badekaret mangler for det får jeg ikke før i førsten på neste uke tror jeg. Ikke noe fancy greier men fint og lett å holde rent under. Fikk kjøpt ei lampe over kjøkkenbordet og hengt opp også så nå blir Eli glad. Det blir litt knapt med tid for i morgen må jeg i banken å ta en prat med dem. Det er en høyst usikker fremtid dette og skulle noe skje med meg må jeg trygge henne. Regner vel litt med at det blir et salg her etter hvert for jeg vil ha mer enn nok med Eli så det som har med gårsbruket å gjøre tror jeg blir vanskelig å få gjordt. Takk å lov så leier vår gode nabo jorda ellers vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjordt nå. Vi har jo litt skog da som skriker etter ei ryddesag og det var jo det jeg tenkte drive med som tidligpensjonist, men slik ble det jo ikke.

På Sannerud sitter det ei som vil hjem for idag har hun ringt 34 ganger. Jeg lar ofte være å ta telefonen for det stresser henne veldig når jeg utsetter og utsetter hjemreisen. At det nå er 4 dager til det husker hun ikke lenge allikevel. Jeg sendte henne bilde av kalenderen med avreisedatoen så kan hun sammenligne med en der oppe. Vet vel egentlig ikke om hun kan resonere seg fram til dette, trolig ikke. Hundre spørsmål og hundre svar, takk og lov for at jeg ikke vet alle svar for da hadde det nok blitt værre. Det gjelder å ikke tenke for mye. Undrer på hvordan jeg skal klare unngå å tenke for det går jo heller ikke. Blir godt å få henne hjem for da kommer vi igang, nå har vi begge et liv på vent og i tillegg et vi ikke vet hvordan blir. Det er vel å håpe på at det blir fint.

Jeg tenker på et sitat om håp av Vigdis Hjort, jeg leste en bok av henne en gang

Et norsk hus.

 

Smerten man føler ved et tap er målestokken for håpet man har hatt.​