Det er mange, veldig mange ting å forholde seg til når det blir slik som hos Eli og meg. For å få ro må man bare forsøke bli kvitt litt om gangen. For meg som nå må dra lasset alene er økonomien også et uromoment, det er bare å innse at med liten ellercingen mulighet til å gå ut i jobb igjen blir nok pensjonen i minste laget. Skogen som arbeidsplass gir ikke direktørpensjon heller så det var en tur i banken jeg følte jeg måtte. Nok en gang og uansett positivt eller negativt resultat er jeg glad for at jeg har vært trofast mot vår lokale aktør Sparebanken. Jeg trenger ikke et problem til men en løsning. Det føler jeg at jeg kan få. Tall er tall og svært så uviktig for meg for jeg har et som er viktigere ….Eli og hennes framtid altså vår framtid. Det er ikke så enkelt å ta høyde for et så stort inntektsfall som vi kan få. Vi har tross alt ikke mye gjeld, men mye nok til å få problem. Det er veldig rart å sitte tenke på dette nå når alt jeg bør tenke på er henne.
Nå er det bare 3 dager igjen til jeg kan hente henne hjem og jeg kan ikke si annet enn at jeg er svært urolig for det. Medisiner, hjemmet , vårt forhold alt er bare kaos i mitt hode. Hun har forandert seg det kan jeg høre på henne. Det jeg er reddest for er at hun skal glemme meg igjen for det var en skrekkopplevelse uten sidestykke. Dag ut og dag inn uten å vite hvem jeg var for henne når jeg våknet om morgenen. Det er det som er værst. Men så tenker jeg på den ene natten siden før nyttår som hun sov på armen min. Det var så ubeskrivelig godt. Om bare hver natt kunne bli slik. Følelser vekkes til live og jeg trodde alt var en drøm, men det er det jo ikke. Det er bortimot helt tomt inne i mitt hode. Jeg forstår hvorfor folk får depresjoner, de kjenner ikke seg sjøl igjen. Så fort jeg får noen å prate med så går jeg ned i varv, nå når jeg sitter her heime hos oss går det opp i varv igjen. En ting er jeg sikker på og det er at om ikke Eli kan bo her så selger jeg for det vil være umulig for å bo her uten henne. Det er vårt felles hjem og jeg vil aldri føle meg hjemme her uten henne det harcjeg innsett mer og mer. Det er kveld og jeg tenker tunge tanker og skjønner ingenting, for denne dagen som begynte så fint med den gode samtalen over en kopp kaffe og den positive turen i banken den kommer til å ende som mange andre. En kveld med stille gråt sammen med Vamp. Det tar aldri slutt og jeg har bare 3 dager til at jeg må være alt for henne som jeg ønsker å være.