Veien vi vandrer.

Vi sov litt lenger i dag for det regnet så det var ingen grunn til å hoppe ut av køya heller. Dette med søvn går utrolig bra for det meste nå om dagen selv uten noe sovehjelp. Kanskje har det naturlige årsaker ettersom det er nokså tydelig at alzheimer har tatt enda en bit av Gullhjerte mitt. Hun vandrer jo veldig nå om dagen så det er jo klart at hun blir trøtt. Det er veldig vanskelig å få spist en frokost i fred og ro uten å be henne sitte litt stille. Med en liten påminnelse går det bra.

Da har jeg lest meg gjennom boka En jeg er glad i har fått demens en gang til. Det ble ingen åpenbaring denne gangen. Klart at jeg kjente meg igjen i noe, MEN jeg får en følelse av at det liksom går ut på å fylle opp alle demensavdelinger fort. Det sies jo at det er store individuelle forskjeller så da er det litt rart å lese. Dette med å tenke på seg selv bryter så til de grader med min natur at det blir på en måte som et rødt flagg foran oksen. Jeg har nok det meste av tiden forsvunnet fra hennes minne som gubben hennes, men så er det som i historien om mannen hos frisøren, jeg kjenner henne som den jeg er glad i. Noen ganger er også Vamp borte og hjemme er i Rognlia ikke her i Gammelstuen. Det er ikke det at jeg ikke forstår nødvendigheten av å slippe unna litt, men det gjør jeg litt de to ukene hun er borte. Om jeg trenger de aner jeg ikke, men det er jo godt da for Vamp og meg å være litt alene også. Fra naturens side er jeg utrustet med noe som gjør at jeg tenner vanvittig fort og går ned igjen like fort, det er min måte å avreagere på og det meste skjer inni i meg. Jeg tenker at dersom vi skulle tenke på oss selv hele tiden så vil vel det bli noe rart for samfunnet er kaldt nok som det er. Som jeg har sagt før må man helt klart være frisk selv ellers går ikke dette.

Vi hadde litt sosialt samvær også i dag med Isabelle og Pia og som vanlig får jeg si så er dette tunge øyeblikk for meg. Det er da jeg ser så veldig godt hvordan mamma har blitt. Fryktelig tungt å oppleve hvor forvirret Gullhjerte mitt er. Tror nok det er veldig tungt dette også for jentene. Det meste er helt forandret og kommer aldri tilbake igjen; men jeg synes jeg skylder henne å fremdeles yte det jeg kan for at hun skal kunne være så lenge hjemme som mulig. Det eneste jeg ikke firer på en jo hennes sikkerhet. Kommer den i fare da blir mye annerledes enn i dag. I kveld gikk Eli og Vamp kveldstur alene. Så langt ble det ikke for Vamp er en luring og vet hvor han skal snu når jeg sier Pass på mor. Han er gammel Vamp, men mellom oss går en usynlig tråd som ikke trenger så mange ord. Vamp har vært en utrolig hjelper hele tiden. Det er tunge tider i vente, men det har det jo vært hele tiden på denne veien vi vandrer som jo blir smalere og smalere.

4 Kommentar postet

  1. Det er trist Atle, at du kommer til konklusjonen at boken : En jeg er glad i har fått demens – om å ta vare på seg selv som pårørende handler om MEG… og bare meg…. mens boken fokuserer på den tøffe situasjon en pårørende er i og gir innsikt til å forstå den bedre, takle den bedre og dermed være bedre i stand til å hjelpe den syke. Din påstand om at den hjelper til å fylle opp demensplasser på sykehjemmene er totalt uforståelig.

    • Det er den følelsen jeg får andre gangen. Jeg har ikke som mål å komme helskinnet gjennom dette. Jeg har som mål å ta vare på Gullhjert mitt så lenge hun er trygg. Hva som skjer med meg er ikke viktig nok.

      • ” Hva som skjer med meg er ikke viktig nok ” Dette er hele poenget: hvis det skjer noe med deg og du klarer ikke lenger å ta vare på henne, hva skjer da med henne Atle ?

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist