Trodde ikke det gikk å være veldig glad og veldig redd på en gang, men det er jeg nå for mandag 23/1 skal jeg hente Eli på Sannerud. Det var jo møte idag med litt om hvordan Sannerud og Eidskog kommune planlegger i forhold til det. Får igjen si at jeg er veldig imponert over vår hjemkommune hvor dyktige de er. Det er veldig betryggende å vite at jeg ikke er alene. Sannerud Sykehus er for meg trygghet om at nå er Eli klar og jeg vet mer om hva jeg har i vente når hun kommer hjem. Fint også å føle støtten jeg fikk når jeg valgte å ha henne hjemme, jeg kunne ikke gjøre det på noen annen måte. Mange ganger om dagen ringer hun og sier «jeg vil hjem til deg og Vamp vær så snill » hun ber om å få lov komme hjem. Vår yngste datter Pia sa det så fint » jeg tror at hjem for mamma er der pappa er uansett hvor det måtte være »
Det er her i disse områdene vi begge hører hjemme med nærheten til skogen som har gitt penger i pungen og mat på bordet, det er her vi liker å være. Så får vi se hvordan fremtiden blir.
Det skal bli godt å prøve komme igang med livet vårt som har blitt så kraftig parkert. Nå skal vi igang med de planene vi gjorde den gangen det hele startet opp. Det er vel heller tvilsomt om vi når de målene vi satte oss, men prøve kan vi jo gjøre for det må vi. Det handler om et verdig liv selv med den lumske sykdommens tilstedeværelse. Den er der, vil alltid være der og den må vi leve med. Så får vel jeg se til å lære litt brennfort hvordan vårt nye liv skal se ut for nå er det forandret en gang til.
Om ikke Norge er verdens beste land å bo i så er i alle fall Eidskog verdens beste kommune å bo i på tross av Løvebakken.