Ligger i senga og gruer meg veldig til denne dagen. Idag skal jeg på møte med noen Sannerud Sykehus og noen fra Eidskog Kommune. Det er litt info om Elis helsetilstand og hvilke tilbud de på Sannerud tenker seg at hun kommer til å trenge. Jeg kan nok aldri få takket Eidskog kommune nok for all hjelp jeg har fått og kunne få, men det er slik at jeg er dårlig på å ta imot hjelp. Får vel nevne mine to skyddsengler Malin og Gina spesiellt for de har vært helt fantastiske. Det å vite at det finnes noen der ute å kunne spørre gir en trygghet som er vanskelig å forstå med mindre man har opplevd det. Jeg skal vel få til et besøk på 2A også for å vise litt takknemlighet for all hjelp jeg fikk der når jeg ikke greide mer. Det var der vendepunktet kom og hun kjente meg igjen. Det er bare en ting jeg skulle ønske og det var at det var mange flere slike fine folk på jobb slik at de som har valgt å jobbe med våre svakeste ikke må slite helsa av seg, for det gjør de. Nå tror jeg ikke den ballen ligger hos vår kommune for her finnes vilje, men de som sitter inne i Oslo på pengesekken burde skamme seg. Det finns penger men denne gruppen som faller under betegnelsen demente skriker ikke så høyt.
Er veldig dårlig på dette med økonomi, men Eidskog er vel ingen rik kommune enda synes jeg det er mye som gjøres for våre svakeste. Pengebingen er vel nokså skrapa, MEN når det gjelder mennesklige resusser så er vi søkkrike hervi vår kommune. Jeg er stolt over å være eidskoging.