Vemodig glede.

Det ble en kald kort natt og dagen ble litt i samme gate. Det er litt rart at når sola skinner skal man hente krefter og være glad. Jeg ble vemodig. Dagen begynte mellom 3 og 4 her da jeg måtte hente henne nede på badet. Takk og lov så sovnet hun igjen, men det gjorde jo ikke jeg. Jeg ble liggende å tenke for nå blir det nok en ny nedtur. Det er sjelden vi får til ei hel uke nå om dagen. Noen dager og så er det slutt, men etter det jeg hører på andre så er dette vanlig etter noen år og det er jo det nå.

En ting kan jeg ihvertfall se av notatene mine, det har ikke blitt verre etter at vi har fjernet medisiner. I perioder har det blitt mye bedre. I morgen skal vi til legen igjen å så får vi prate litt om dette med søvn. Jeg synes det ikke er så festlig å bruke et antidepressiva til sovemiddel som ikke virker mot depresjon hos demente. Søvn må vi bare få mer av og så åpner det seg mye flere muligheter. Vi er trøtte begge to. Blir hun trøtt så blir hun urolig og jeg blir jo da enda trøttere. Da er det ikke så enkelt og man må på et vis krabbe ned i hullet sitt å dra lokket over for å overleve.

Det var litt bursdagsfeiring i familien for minstemann har fylt 5 år. Det er ved slike anledninger det merkes godt at hun har blitt merkbart dårligere. Hun tåler dårlig den støyen som jo barn gir fra seg under lek og kan da komme med ukoselige kommentarer. Så har vi jo på nytt fått disse fordømte toalettbesøkene. Det skal jo være litt glede når familien er samlet, men for min del er dette en vemodig glede.

Det er egentlig bare leit for hun vet knapt hvor vi var og med hvem. Da vi dro spurte hun om hvem som var med å gikk tur med Vamp. Det var Pia vår yngste datter.

Slik er livet, det er bare leit alt sammen og kanskje skulle vi unngå slike familieting.