Vi lurte alzheimer idag.

Det er alltid veldig spesielt å skulle sette seg ned å gjøre en slags oppsummering av dagen slik den kan være hos oss. Jeg blir stadig kjent med andre pårørende og kanskje sitter de også der med samme opplevelse av virkeligheten. Det man føler mest er at man aldri helt strekker til. Det er jo på et vis naturlig for du aner jo ikke hvordan det kommer til å være fra du tar opp øynene og frem til du går til sengs. Selv om du gjør som jeg og regulerer dagen mest mulig slik at de blir like hverandre som mulig så lykkes du bare nesten.

Vi har jo vært litt heldige noen dager og igjen funnet roen i hverdagen. Nå er det nesten så jeg begynner å få troen på det vi gjør igjen. Det at vi kanskje har fått treff på kjemisk vei har jeg også litt mer tro på nå. Med litt fasit i hånd etter siste måneders hendelser ser i hvertfall jeg hvor viktig det er å ha god kontakt med fastlegen slik at man får rett info begge veier. Spesialistene får du aldri tak i og de sitter som regel langt unna der du er. Der var det jeg bommet stygt for jeg trodde det var beste måten å kunne få ting til å skje fort.

Det var det ikke.

Det ble litt tidligere oppvåkning i natt igjen så vidt klokka hadde passert 2 var det. Det gikk greit å få henne til å sove igjen med Imovane. Kan hende det også kunne gå uten, men det blir som regel mange turer ned trappen for å hente henne. Da blir det veldig slitsomt dagen etter, søvn er 1.prioritet. Det er litt vandring mellom toalettet og resten av huset enda og kanskje vil det bli bort om vi øker dosen Risperdal, men foreløpig venter vi med det for det kan jo hende det er unødvendig. Håper virkelig at flere med tilsvarende problemer følger med oss slik at også de kanskje kan få en litt kortere vei til hjelp. Spør fastlegen din etter om Risperdal kan bedre situasjonen.

Det er litt fra og til med dette hva jeg heter, men hun sier jo at jeg er gubben hennes så da er nok ikke jeg borte, bare navnet. Det har heller ingen betydning, det som betyr noe er at hun har fine dager uten å ha det vondt. Vi er jo gode venner og gjør alt sammen og så får det som har blitt borte være borte. Det nytter ikke å tenke for mye på det for da blir det mange tunge tanker.

Vi har gått tur sammen idag i det fine været og litt frisk vintervær laget røde roser i kinnet på henne. Godt å se henne rolig og med litt friskere farge i ansiktet.

Til og med en tur til Sverige fikk vi oss og det er lenge siden vi har gått rundt på Thon-Senteret å kikket på klær. Rolig og fin uten noe tegn til uro.

Kveldstur tok Vamp alene mens hun koste seg med Madagaskarpingvinene på tv, ikke en eneste gang ringte hun. Da vi kom hjem ble vi møtt av ei blid og fornøyd dame. Så er det bare å håpe det holder en stund til så vi får nyte roen litt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist