Vi beveger oss fremover på en veg full av hull uten å vite hvor og hvordan vegen ender opp. De første kilometrene var så fulle av hull at vi gikk nærmest i alle med begge bena. Det var ikke fritt for at det ble noen fall og mange skrubbsår. Etterhvert har vi blitt flinkere til å ungå hullene i vegen sjøl i stummende mørke. Ei sterk hånd med ei litt svakere inni holder tak i hverandre og de vil nødig slippe taket. Slik er vi.
Lang fin natt med god hvile som vi sårt trengte. Vi sto ikke opp før 7.30 og det er lenge når det gjelder oss. Hun sliter med en vanskelig mage Eli og den lager mye vansker for oss. Når det er ting som plager mye så er reaksjonen veldig sterk hos henne og det skaper mye depresjon. Jeg håper vi klarer den brasen på noen dager til. Det må vi bare klare å løse.
Idag var det en ny fra hjemmesykepleien her og det var også en hun kjente fra før. Det var Tore og ham kjente hun igjen, mye glede å se i hennes ansikt. Det er litt koselig med disse besøkene på morran og veldig fint å slippe gi henne pillen sjøl ettersom hun alltid overprøver meg, da slipper vi skade tilliten. Hun er veldig følsom på når jeg er bestemt så det er best å unngå. Det er jo også slik at det er allerede blitt et lite høydepunkt på dagen for henne disse besøkene, hvem kommer idag, er det noen jeg kjenner ? Nå har vi møtt Kari og Tore, begge ekte mennesker som liker jobben sin ute blandt hjelpetrengende i Eidskog.
Jeg synes det går greit, men klart at jeg tenker noen ganger på det helt forskjellige livet jeg har fått for hun er jo ikke slik hun engang var. Det er mange ting vi delte før og nå ligger alt det på meg. Jeg har egentlig gått fra fulltids jobb ute i skogen til fulldøgns jobbe hjemme og hennes tilstand styrer i veldig stor grad hvor bra / dårlig jeg skal ha det. Jeg må jo innrømme at det noen ganger føles nesten håpløst, men så prøver jeg tenke på den tiden hun var borte og det var faktisk helt håpløst. Vi er heldig som har så tette bånd for ellers vet jeg ikke om jeg hadde orket over tid. På et vis er det 1 person med 2 helt forskjellige personligheter. Med flere andre tilstede, usikker og forsiktig. Med kun oss litt hensynsløs og langt fra usikker. Det er så forskjellig fra hva jeg kjenner henne som så det overser jeg helt. Det virker faktisk som om hun skjønner hun sårer noen ganger. Det er en læringsprosess og den var ikke helt på plass hos meg, det har gått alt for fort, men likevel føler jeg at jeg er i ferd med å hente inn det tapte.
Vår styrke er og blir kjærligheten og respekten til hverandre for når vi går til ro så krabber hun tett intill meg så viser hun med hele seg at den er der fremdeles. Veldig spesiell følelse som nok ikke var der før. Hun er veldig god på en helt annen måte enn før. Vi har på tross av alzheimer veldig godt, men veldig forskjellige fra før.
Slik er det bare 💓