Jeg har fått mye mail i det siste fra par som har satt seg ned og pratet litt om hva og hvordan de skal takle en slik situasjon som vi er i dersom demens eller andre skader på hjernen skulle ramme dem. Det vil jo i årenes løp bli flere som rammes av dette og ingen vet jo hvem disse er. Noe er sikkert mer disponert for dette enn andre for en kraftig hjerneblødning vil jo gi demenslignende symptomer etter det jeg har lest. Dette at man gir hverandre noen føringer synes jeg er veldig bra for det er veldig tungt å skulle være den som må ta omsorgs jobben når sykdom rammer. Vi gjorde også det, men først når vi fikk en foreløpig diagnose og det var etter min erfaring litt for sent. Vi tenkte ikke så langt som at noen av oss kunne bli rammet av demens enda Eli’s mor hadde det samme. I en travel hverdag tenker man vel ikke så mye på ting som kan ligge litt lengre framme. Vi var jo også begge to godt over den formen som man må kunne si var rimelig for alderen.
Dere som har fulgt med oss har jo fått oppleve hvor fort alt har forandret seg så vi tok den praten altfor sent. Med lassevis av pågangsmot og vilje til å kjempe imot har vi da tatt oss dit vi er i dag, men det har kostet veldig mye, mye mer enn jeg er villig til å innrømme. Det koster for man klarer jo ikke koble bort tankene på det livet vi tross alt hadde. Til tider synes man jo at livet er veldig urettferdig. Slik er det bare. Jeg er veldig sterkt knyttet til Eli for vi har jo veldig lang fartstid sammen, det betyr jo at man er villig til å ofre mye for den man er glad i. Jeg kommer til å ofre det som trengs for at hun skal ha et godt liv. Hva som menes med et godt liv det vet jeg i dag, men om en uke kan det ha forandret seg.
Jeg har vært litt dum på et vis for jeg har jo prøvd å finne et nytt liv også slik at jeg skal kunne ha noe den dagen dette er over. La det ligge til det er over er mitt råd fordi det gir bare en ytterligere belastning. Skal man få til et liv utenom så betyr det at man må i perioder kanskje ty til avlastningsopphold. For min del ville det betydd veldig dårlig samvittighet overfor henne så det må jeg velge bort. Brutalt, men slik er det bare.
Da er det bare to ting igjen på min ønskeliste utenom familie og Eli og det er å komme meg tilbake på treningssenteret og så min gamle trofaste følger Vamp. Det er det jeg klarer å få til i min situasjon.
Bloggen har blitt prioritert på bekostning av bildene jeg bruker å legge ut på forskjellige gallerier. Bloggen blir viktig for at våre barnebarn skal en dag kunne få vite hva som skjedde med mormor.
Den skal gi en historie videre og historien er ikke slutt enda.
Det passet bra med en litt roligere dag akkurat nå for jeg har en duppedings, Microsoft Surface Pro som ikke er særlig sammarbeidsvillig. Den har både nettbrettets og pc`ns fordeler og er råkjapp, når den virker da. Tenkte bruke den til det meste egentlig. Et stort fint nettbrett og en litt mindre pc med tastatur. Windows 10 er morsomt, særlig windows update som vel aldri fungerer når man ser på de ulike forum som finnes. Nå fungerer alt utrolig nok for idag fikk jeg tid til og få den i gang. Litt uvant, men fin å bruke.
Hun har litt masete idag, men jeg har klart å holde henne sysselsatt med diverse ting i dag. Hun har ryddet nesten hele dagen mens jeg har fått gjort noe nyttig utenom pc’n. Dette med disse toalettbesøkene er noen merkelige greier for det består stort sett i å fly inn på huset tappe ned og rett ut. Ikke noe menneske kan få gjordt noe som helst på så kort tid. Får ta opp dette med Sanderud Sykehus da vi skal dit 13/10, men først blir det Kongsvinger Sykehus neste tirsdag. Håper bare de ikke finner noe galt i magen for vi har nok med Alzheimer. Hun tror jo selv at bare hun kommer på sykehuset så blir det bra og sitter det i hodet kan det jo fort bli slik også.
Jeg har også hatt tid til å forandre litt på utseendet på bloggen min så når du leser og schroller helt i bunnen så kommer det ferske Instagrambilder der. Holder du fingeren eller høyereklikker på et bilde så kan du laste det ned og bruke det om du vil for bilder skal brukes mener nå jeg. Rettigheter er for slike som lever av bilder og det gjør ikke jeg. Jeg synes naturen skal være gratis og det er jo moro å vite at akkurat humla på stortåa mi henger i stua di. Når dere bruker fritida til å lese bloggen min så kan dere som belønning hente bilder her.
Vi har som sagt ikke hatt så vanskelig dag bare en haug med irritasjoner, men de blåser tvers igjennom for en som har ett års trening i nettopp det.
Ha en fin kveld videre.