Får vel si at det ble en heller slitsom dag i går, men vi fikk da en fin tur i kveldingen. Det var jo mandag og da er det fotball for småtasser og det synes Eli er moro å se på så da ble det en tur til Kongsvinger. Det ble tap på Brane, men jeg tror ingen tok det særlig tungt. Det var litt godt å få en rolig hjemmekveld for en gang skyld for hun sloknet totalt kl.21.
Det ble opp kl.5 i dag også, men det gjør ikke så mye for i dag skal hun på dagsenteret og hun sa hun gledet seg veldig. Da er jeg veldig glad for da får jeg litt fri og hun blir kanskje litt mindre avhengig av meg. Uansett resultat så er det bra at hun må klare seg litt uten meg og samtidig bli litt vant til å ferdes der nede for det er vel der det ender til slutt. Jeg tenker litt på det også.
Vamp og jeg må til Kongsvinger en tur etter tastaturet til pc’n min så da skal vi ta en tur på golfbanen igjen for der likte han seg. Da blir det litt glede for alle 3 i dag så det blir bra det. Starten ser da fin ut i hvert fall for boka har vært opp mange ganger her på morgenen.
Nå har tåka lettet og vi har laget til mat for vi blir på Liermoen i dag Vamp og jeg. Han ble så glad da skogssekken kom fram i lyset igjen. Da vet han at nå blir det skogen.
Det er liksom vår dag dette og den er hellig. En av disse to dagene skal vi bruke i skogen. Da er vi på et vis tilbake i skogen som vi savner så ille. Skogen savner jeg, men den blå maskin, fy han inn i h….. Miljøvennlige skogsmaskiner skal være grønne.
Da er vi snart på vei for å overlate urokråka vår til mer proffe folk.
Vi er barn av naturen eller rettere sagt var, nå er vi mer gamle gubber i naturen begge to.
Det går litt saktere, men så er gleden desto større.
Så sitter vi her da Vamp og jeg og ser på en grønn flekk og et godt besøkt sandhull. Han knasker på et øre en gris har mistet, kanskje ufrivillig, men han hadde vel ikke så mye bruk for det heller dit han skulle. Jeg suger på en sukkerbit av den brune steinharde typen som akkurat rekker til en kaffetår fra trekoppen min. Gladag og fridag som Vamp og vi trenger så sårt for å orke være sterke nok for Gullhjertet vårt. Allikevel sitte jeg her med klump i halsen fordi jeg savner henne jeg elsker så høyt. Hun er nok forandret, men jeg greier ikke se det alltid. Jeg lovet meg selv aldri gi opp håpet på at hun engang ble som før selv om det er umulig. Jeg har sett det umulige i hvitøye før og aldri gitt opp.
Det var 4 samtaler jeg burde ha ringt og en jeg skulle ringe, men enden på visa ble at mobilen ble brutalt slått av. Vi vil være i fred i dag Vamp og jeg. Vi vil være i fred å savne slik vi alltid gjør på kvelden når hun har sovnet. Kanskje er det godt å savne når vi skal hente henne igjen.
Vamp og jeg ensom med noen tanker.