I dag 11/12 har vi kun vært ute i en time bortsett fra en time jeg satt ute i vedskjulet. Det betyr at i 12 timer har jeg gjennomlevd et menneskets vandring frem og tilbake mellom stue / spisestue bad og kjøkken bad. Det er omtrent det jeg tåler uten å eksplodere. Hun har hatt konstant vondt i en mage som det ikke er noe galt med. 20 mg sobril og 4 paracet har gjort det så vidt levelig i hjemme vårt. Det skal være et hjem, men har vel mer blitt forvandlet til et sykehus med en sykepleier farlig nær kollaps. Kun en ting tar ned pulsen, 1 glass cognac. I dag har hun under besøkene på badet klart å rive opp en hel rull papir som var gjemt i skuffen med undertøy. Det er veldig rart å se for det er alltid 2 tørk aldri mer, aldri mindre. Da er dagens forbruk over 2 ruller. Jeg forteller dette for at du skal forstå hvor mye hun vandrer frem og tilbake. Når hun jo også skyller ned på toalettet hver gang så kan du vel omtrent tenke deg hvor mange liter vann som går ned. I tillegg kommer jo 3 karbad som hun jo føler at er bra for magen. Det er helt sinnsykt.

Det må bli en bedring på dette i løpet av et par måneder for det er vel omtrent det jeg klarer før jeg er moden for innesperring. Tror ikke det går å ha henne hjemme i hele vinter og avlastning med alle de problemer jeg hadde for 1 år siden da hun kom hjem igjen det vil jeg ikke ha. Da er det kun en løsning, permanent plass på lukket avd.

Det er fryktelig bittert å tenke på at jeg trolig ender opp med å gi opp, men nå handler det snart om hvor mye mer jeg tåler. Jeg håper bare at vi kan få hjelp av legen i morgen. Nå går dette ikke så mye lenger.

For å si det slik, gudskjelov nå sovnet hun.

Jeg er utrolig skuffet over meg sjøl fordi jeg snart ikke ser noen vei videre. Jeg hadde trodd jeg skulle klare dette mye lenger. Samtidig er jeg veldig skuffet over Sanderud Sykehus og vår kontakt der som sviktet når i hvertfall jeg trengte det som mest. Det med at hjelpen er kun en telefon unna er ikke sant. Det er mye lettere å få tak i Putin enn ansvarlig person der oppe. Vi trengte virkelig en løsning nå for å kunne få fortsette vår felles liv, men se det var det visst ingen som brydde seg om. Jeg trodde på det vi fikk derfra, men når offeret for feil medisin går i bakken flere ganger og ikke lukker øynene omtrent i 2 uker da mister jeg troen.

Det er slik nå at jeg har det best når hun sover og slik skal det ikke være. Vi mister noe hver dag og jeg er ikke lengre kjæreste, jeg har blitt amatørsykepleier som bruker det meste av dagen med å trøste.

Bittert å se at det går mot slutten på det jeg trodde skulle vare i mange år til.

Skal jeg gi et råd til dere som kommer etter meg så må det bli, ikke gjør som meg. Jeg hadde aldri gått denne veien om jeg hadde visst hvordan den var. Nå er det for seint det er bare å vandre til det er slutt på veien.

Det skrev jeg i går kveld, men orket ikke slippe det ut.

Nå sitter vi her da og venter på å dra til legen uten at jeg legger så mye håp i det. Egentlig så er jeg i ferd med å gi opp for nå synes jeg det er bortimot helt håpløst. Uten Sobril flyr hun ut og inn på badet så jeg orker nesten ikke være inne. 5 mg sobril hjelper en stund, men ikke så veldig lenge så da er det knapt nok noen vits i å gi det. Jeg ga henne B- kompleks og hun ble rolig av de også helt til hun så at delestreken manglet, da var det slutt. Det sitter i hodet den vonde magen og all herjingen fører jo til urolig mage som gir store mengder luft. Da blir det enda mer uro. Det bygger seg veldig opp og ender til sist med at hun står i gangen og drar glidelåsen i jakkene der opp og ned. Nå har vi overdrevne toalettbesøk, rive opp toalettpapir og gjemme det og nå i tillegg glidelåser. Hva blir det neste ?

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist