Da jeg tok opp Glåmdalen fikk jeg se i en liten notis på framsiden at Grue skal legge ned bofelleskapet Soltun. Soltun er hjemmet til medmennesker som har demens. Det koster 8,5 mill å drifte det og er så klart mye penger. Nå vet ikke jeg hvor mange som jobber der og ei heller om de ansatte der betaler skatt, men går vel ut fra at det har ikke rådmannen regnet inn. Han har sikkert ikke regnet inn at de som blir oppsagt nå blir lønnet av NAV. Hva med den fagkunnskapen som da går tapt har rådmannen satt en prislapp på den ?
Så kommer jeg til det verste. Vi snakker om de svakeste blant de svake, de som ikke protesterer. Jeg tenker på hvordan de får det på et vanlig sykehjem der de ikke kjenner seg igjen. Det skrives og snakkes så mye om DEMENS i dag så det var veldig greit å få se hvordan det fungerer i praksis.
Det var jo tirsdag igjen og da er Gullhjertet mitt på dagsenteret og jeg får litt pusterom sammen med Vamp. Vi fikk vel verste tenkelige forberedelser til det ettersom hun våknet kl. 1.30 og forsvant ned trappen. Jeg fikk henne da til sengs og hun sovnet igjen, men da var jo egentlig søvnen slutt for min del. Jeg blir liggende på nåler når hun begynner å vandre slik. Kl.4 var det slutt for da var hun i full gang igjen. Det blir en lang morgen og ikke så festlig heller når hun og jeg begge er trøtte. Hun har forandret seg og er ikke snille Gullhjertet lenger og kan være både slem og ufin når hun føler seg presset. Det ble mye feil ordvalg fra min side når man skal stå opp så tidlig med alt for lite søvn og hun besøker toalettet 8 ganger i timen. Enda mer uro blir det jo av at det er færre piller i dosetten og “ feil “ form, det så hun med en gang enda hun ikke husker mitt navn på morgenen. Hun blir fort mistenksom nå om dagen så da er det alt annet enn lett å innføre noe nytt, en det går seg til på et par dager. Jeg bruker gi henne litt Sobril når hun skal på dagsenteret slik at hun får slappe av, det gikk ikke i dag så det ble uten. Hvordan det ble er jo nokså lett å forstå når jeg sier at hun ringte meg 17 ganger på 5 timer. Kaos, kaller jeg det.
Det ble ikke så mye bedre når hun kom hjem heller for jeg hadde låst inn medisinene hennes pga den interessen hun plutselig har for dem akkurat nå. Kun 2 stk paracet kunne hun finne. Det var bare å ta med seg Vamp å gå en tur for jeg hadde ikke klart å roe henne ned. Det gikk da over for hun ringte etter 10 minutter og da var alt pillene glemt. Det er et slit dette, men jeg håper at økningen i dosen av Remeron vil gi litt bedre søvn etter hvert og at litt av uroen også blir borte, men det tror jeg ikke på etter alt jeg har lest om demens /angst / remeron. Vi skal nok holde ut til vi skal summere opp tiltakene den 27, men Sobril må vi nok bruke litt innimellom for å få bort det verste.
Jeg holdt nesten på å glemme den koselige samtalen med damene mine 💓 Malin og Gina 💓 som alltid har tid enda så ofte jeg er innom. Håper bare at jeg gir tilbake like mye som jeg får for det fortjener de. Så var det også veldig godt å høre at det å gi Seroquel tilbake til apoteket ikke var det verste jeg har gjort. Det er mye kompetanse samlet i disse damene og de deler mer enn villig med seg. Det er mitt sikkerhetsnett og disse to setter jeg veldig høyt.