Jeg er ikke så glad for å blogge fra pc`n det blir mest mobilen og nettbrettet. I dag ble det bare slik. På radio`n som vi bruker mye hos oss synger Jahn Teigen ” Ingen er så god som du ” Det er nok for meg, klumpen i halsen som kommer oftere og oftere er på plass. Det skal nesten ingenting til før det blir å kjempe mot noe som er sårt. Det er forandringen som er veldig synlig som river og sliter i meg. Ja visst er det små ting å glede seg over, små drypp som jeg alltid forundrer meg over. Når alt annet er slik hvordan kan dette da være mulig.

Små ting du ikke en gang ville legge merke til de ser jeg med en ørns blikk. Det skal ikke store forandringen til, et ord som ble feil. Parkas som ble til Paracet. Atle som ble til Han. Gubben som kommer snart. Alle disse tingene gjør at jeg stadig er på vakt fra vi står opp til sola går ned.

Tankene drar på reise til dit vår sol går ned, når blir det, vil det skje over natta, blir hun redd meg da jeg forsvinner helt. Jeg prøver å forberede meg på den dagen, men kan man egentlig det ?

Sola går ned når den vil.

Jeg vet jeg ikke er alene om disse følelsene som angriper døgnet rundt. Det er som å sitte inne i en boks som blir ristet kraftig hver dag. Da håper jeg at du som også sliter i hverdagen kan finne trøst og at du ikke tror du holder på å bli helt blåst. I så fall vi to.

Livet må leves og du skal leve det som om hver dag er den siste. Den omtanken og kjærligheten du ikke ga fra der i dag den får du aldri mulighet til å gi i morgen.

Det blir en solnedgang forsent.