Her har du rosablogger’n med gullhjertet sitt og de ser tross alt nokså fornøyd ut med livet. Vi er livsnytere begge Eli og jeg så vi tar det livet byr og leter etter positive ting som gir oss livskvalitet. Derfor er vi der vi er idag, enkelt og greit fordi vi har et sterkt ønske om å få et så bra liv som mulig. Det får vi ikke av å bruke dagene til å gruble over hvordan det kunne vært dersom hun ikke hadde blitt rammet av sykdommen. Slik er det og slik kommer det til å bli. Det å komme til den erkjennelsen har ikke vært så lett alltid, men det har for det meste hengt på meg og jeg har et ansvar for en jeg elsker og kan ikke bruke krefter på ønskedrømmer.
Idag er 8 mndr siden gullhjertet mitt ble sykemeldt pga det som het presenil demens. Verden stoppet ikke opp, men den gikk over i en slags sakte modus for oss. Vi kom inn i en slags benektselsens fase, det var ikke mulig at hun kunne ha dette. Det var litt uvirkelig, men ikke usannsynlig etter det jeg hadde lagt merke til. Vi la planer om hvordan vi skulle forholde oss til det truende nye, men en ting kunne vi ikke kontrollere og det var farten sykdommen hadde. Det gikk fra nesten ikke merkbart til ukontrollerbart på 2 mndr. Hadde jeg visst det jeg gjør idag hadde neppe kaoset oppstått for nå føles det som om vi har kontroll.
Det var vel den egentlige årsaken for at jeg begynte å blogge om oss den 4/12-16 for å kunne følge nøyere med på hva som skjedde. Jeg hadde notert stikkord på nettbrettet mitt fra dag 1 og det ble grunnlaget for bloggen. Jeg håper dette kan gi innsikt slik at andre som havner i denne situasjonen kan se den berg og dalbane i følelser man skal gjennom. Kan hende at de som får sykdommen er helt forskjellige, men det å skulle være omsorgsperson vil nok være nokså likt tror jeg.
Dette skal ikke være en blogg som tar for alle de forferderlige sider av en sykdom, den skal være noe som kan gi håp om at det kan gå bra i lange perioder bare man gjør de rette tingene.
De rette tingene er i mine øyne å vise kjærlighet, ømhet, forståelse og gi trygghet. Det tror jeg er grunnleggende ting som må være der.
Vi vet ikke hvor lenge det varer, men vi er begge livsnytere så det er idag som betyr noe.
En god trøst for meg er at gullhjertet mitt har det ikke vondt hun er glad og fornøyd og tenker ikke så mye på det som skjer med henne. Vi spøker og jeg kaller henne » røra mi » ☺ så får vi oss en god latter over det som gikk galt.
Vi er heldige fordi vi har hverandre 💓💓💓