Ja da har han Vamp og jeg rømt fra åstedet igjen med Eli’s velsignelse. Hun vil ikke være med ut men vil jo at han skal få lufteturen sin som alltid. Det ble badekaret på henne da vi gikk så da var hun fornøyd. Det var gang nr. 3 idag. Vi har en brønn med kapasitet til i hvertfall 4 husstander takk og lov for det. Hun føler at alt blir bedre da når hun får et bad så da får det være slik. Det er vel knapt 10 minutter et slik bad tar så jeg er vel ikke sikker på den virkningen jeg da. Slik er det da at Vamp og jeg blir litt flyktninger i eget hjem. Det er tungt å gå fra henne, men hun synes jo ikke det gjør noe selv da for med døren låst og at hun kan ringe så er hun trygg. Hun har i grunnen fortsatt å være like forvirret hele dagen som i natt, men hentet seg inn litt da vi tok en biltur utpå ettermiddagen. Selv med handlelapp har hun begynt å rote litt, men hun klarer jo å betale med kortet.
Jeg er veldig engstelig nå om dagen for nå lurer jeg veldig på om kanskje det er i ferd med å gå et trinn videre i det som kommer til å skje. Man skulle jo ikke tro det egentlig, men så er det jo ikke lett å være sikker på når sykdommen begynte å bevege seg. Jeg prøver å forberede meg på de tingene som vil bli enda vanskeligere enn dette som skjer nå. Det føles helt umulig å klare det akkurat nå, men jeg vet jo ei natt med god søvn så er jeg kampklar igjen. Slik er jeg. Vi må vel tusle oss hjemover Vamp og jeg for her ute i skogen kan vi jo ikke bli, tenkepausen er slutt og det er bekkmørkt her. Hodelykta ble tom for strøm, men snøen er hvit og Vamp er svart så det er bare å følge etter. En gang var den gamle krigern øynene til et menneske som trengte en til å lede seg sikkert fram.
Jeg ser, men ser ikke alltid muligheter. Den gamle krigern leder også meg trygt videre og stikker den kalde snuten sin bort på meg når han forstår det er tungt.
Jeg som ser trenger også en førerhund som kan lede meg litt når alt føles håpløst.