Å gå fra kjæreste til venn.

Det ble ikke så mye søvn på, faktisk ingenting. Jeg klarte ikke å sove og ble liggende å se på Gullhjertet mitt der hun lå helt stille og pustet så rolig at det nesten ikke var merkbart. Det er slik hun egentlig er Eli. Hun er så forsiktig at du nesten ikke merker henne. Det var før hun fikke besøk av den onde inne i hodet sitt. Han sitter der, hamrer og banker og tømmer alt bak sin rygg, slik var det at jeg forsvant. Det er den ondes verk.

Jeg tenker at det er mange grufulle sykdommer som søker og ødelegge oss, men jeg tror vel at demens må vel høre hjemme i øverste divisjon. Hun som var så rolig at en veps som landet en sommerdag fant armen god å hvile på, jeg tror den sovnet. Samme vepsen ville neppe overlevd det i dag. Flua på golvet som før ble båret ut i friluft blir nå til noe helt annet under sålen på joggeskoa.

Forandring til noe jeg ikke kjenner igjen.

Alt dette nye er borte der hun ligger og sover og alt ser ut som før.

Det er mange tanker som suser gjennom hodet en våkenatt og tanken på hvorfor oss lurer seg inn som nattemørket. En ting er jeg glad for og det er at jeg unner ingen andre dette for så grufullt er det. Så dersom noen skal få dette så takk for at det ble oss for vi kan på et vis leve med Alzheimer, tror jeg da.

Det har gått 3 år siden jeg begynte å bli sikker på at noe var på gang for vi hadde byttet bil året før og hun klarte aldri å bli vant til at den ikke hadde nøkkel. “ hvordan starter jeg, hvordan stopper jeg “ en bagatell som tok så merkelig lang tid. Tankene gikk til Eli’s mor og hva vi merket først på henne. Erkjennelsen av at dette var det samme ble gjømt så langt bak som det var mulig. Jeg ville ikke vite om det.

Så nå ligger jeg her klokka er 3.30 og sove er umulig. Det å føle skyld er ikke noe man sover på. Nå er dagen her som skal gi en enda større skyldfølelse. Det å gi fra meg ansvaret sitter langt inne. Jeg føler ikke at jeg er ferdig med det jeg skal gjøre, jobben er ikke ferdig enda. Jeg har ikke klart å skape et godt liv for Gullhjertet mitt.

Så er det bare å håpe at hun får ro i sinnet og kan få det litt bedre enn det jeg klarer å få til her heime. I mellomtiden får jeg forandre litt på det jeg kan for nå ser svaret litt annerledes ut enn før antatt. Har man svaret så burde det være mulig å få fram resten.

Det er ikke snakk om å gi opp, bare forandre strategi.

Å gå fra kjæreste til venn.

Det hender man må gjør det man gjør i takknemlighet ikke for å få takk.
atle.