Den vonde dagen.

Jeg vet jeg burde ha støvsuget og jeg vet jeg burde ha vasket litt over gulvene. Tenkte jeg skulle ha vasket vegger og tak på badet, men så var all lyst borte. Jeg kjenner den igjen fordi jeg har opplevd den før denne tomheten som kommer når det blir stille i huset. Så er vi der igjen og det er litt over ett år siden sist Gullhjertet mitt var borte sist og den gang var det tvingende nødvendig, men var det nødvendig nå ? Sist kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg bare måtte sende henne bort for å få kontroll på en situasjon. Nå var det ikke slik det er mer det at jeg føler jeg måtte for meg. Jeg trengte pustepause. Jeg trenger også å få vite om her hjemme er best for Gullhjertet for timer med gråt får det til å virke som om det ikke er det. Det gjør så vondt når hun ringer og gråter og tror jeg vil ha henne vekk derfor har jeg kun tatt telefonen en gang. Hun vil hjem, er redd og gråter.

Det er akkurat dette jeg helst ikke vil høre, at hun er redd. Jeg kan ikke hjelpe.

Hvor mange ganger til skal jeg måtte levere henne fra meg å høre hun gråter før alt er over. På en måte håper jeg dette er siste gangen selv om det kommer til å gjøre vondt. Dersom hun ikke vil hjem etter oppholdet så hadde det vært det beste for så kunne jeg jo være den vennen hun tror jeg er. Jeg prøver å være den kjæresten hun har glemt og det fører til at hun blir forvirret. Jeg prøver jo egentlig alt jeg kan på å få henne til å huske hvem jeg er, det blir kanskje veldig feil. Som jeg selv skrev “ la henne få lov til å glemme “ er kanskje best. Jeg skal forandre på det da hun kommer hjem for kanskje skaper det også usikkerhet og da redsel. På en måte så sitter jeg og prøver finne noe som sier at det er min feil at hun blir så urolig fordi det går å rette på. Jeg vil ikke gi opp.

Det er helt tomt oppe i hodet og jeg har mest lyst til å sovne, men å ligge alene opp i sengen som er til oss begge det orker jeg ikke så det blir å hente dyna å legge seg på sofan disse nettene. Det er helt stille i huset, ingen flyr rundt i klikkklakk støvletter, ingen drar ned på do, ingen river opp papir og ingen drar opp glidelåser. Det er helt stille. Vi er ensomme Vamp og jeg.

Dette er en liten forsmak på slik det kommer til å bli en dag og kanskje er dagen alt der. Den vonde dagen.