Bildet ble tatt på en fotballkanp våren 2016 lite visste vi dengang om det som skulle skje seinere på høsten. Vi hadde planlagt at i august 2017 du hun blir 62 skulle vi begge bli tidligpensjonister for å kunne virkeligjøre noen av våre drømmer. Nå 10 måneder seinere sitter vi her med en fin samling knuste drømmer og har begge måtte lære oss å leve på ny. Å leve med Alzheimer er det vi må øve på hver dag.Det har vært en bratt læringskurve fra å kunne leve vanlig til det å skulle leve med en person du elsker over alt på jord, men som ikke aner hvem du er. Den tøffe jobben tilbake til livet slik vi kjente det har vi også klart på tilsvarende kort tid. Vi har gått fra en tilstand der det var nødvendig med en skjermet bolig til dit vi er idag. Vi bor i vår felles hjem byggd på kjærlighet og trygghet og det fungerer nesten som før.
Det skal bli som før er vårt mål.
Vi er ikke bare to personer vi et to smeltet sammen til et og sammen er vi sterke. Det er mulig å klare det, men du aner ikke hvor mye jobb det ligger bak. Jeg tror ikke noen av de som vet hvordan det var ved nyttår trodde at jeg skulle klare få Eli tilbake dit hun er nå. Vi har gjordt det sammen fordi vi ikke gir opp. Kan hende kommer det tøffe tider igjen , men nå er jeg forberedt på det.
Det er en fin opplevelse å være omsorgsperson å få se at alt slitet har en mening og gir framskritt. Gullhjertet mitt smiler mye mer enn hun har gjordt på lenge.
Vi måtte gi opp våre drømmer, men vi fikk nye som gikk i oppfyllelse. Det viktigeste av alt vi vet hva virkelig kjærlighet er, de fleste tror de vet.