Det å gå tilbake i tid for om mulig å finne tegn på når sykdommen ( alzheimer ) begynte er forbundet med en voldsom skyldfølelse hos meg for jeg burde ha tatt signalene på at noe var galt og handlet deretter. I etterklokskapens tegn heter det, men det gjelder det kjæreste jeg har så det hjelper ikke hva andre sier. Jeg har et ansvar for at jeg ikke så tegnene.
Det var 2008 – 2009 som den onde flyttet inn i min kjæres hode. Han hadde nok kanskje alltid vært der, bare sovet i ro. Det året våknet han opp og begynte sin ødeleggende ferd. Lite ante vi at noe var i ferd med å skje som 9 år seinere skulle forandre vårt liv.
Eli hadde tatt etterutdannelse og skulle bli Helsefagarbeider. Hun har alltid vært veldig skoleflink og pirkete. Nå sleit hun seg gjennom det med god hjelp fra meg. Hun konsentrerte seg om bøkene og jeg hjalp til med å finne ting på nettet til diverse oppgaver. Det gikk bra, men jeg syntes hun brukte my tid på å gå tilbake i det hun var ferdig med, men jeg visste hvor pirkete hun var så jeg tenkte ikke mer på det. Hun greide eksamen med glans, men det kostet mye slit, uvanlig mye slit husker jeg at jeg tenkte. Så ventet en stressende jobb i hjemmesykepleien. Hun har alltid vært roen sjøl Eli, en person som aldri overreagerer og veldig opptatt av at alt må være riktig. Det gikk ikke så lenge før hun fant ut at den gamle jobben var det hun likte best for det var mindre stressende. Så ble det tilbake dit og vi tenkte ikke så mye mer på det. Jeg husker bare at jeg undret meg mye over at hun følte hun ikke greide det. Det lignet ikke min Eli. Det var det første sikre beviset på at noe var galt. Åren gikk og den onde jobbet videre uten at noen av oss reagerte.
Nå er det slik at evnen til å skjule slik ting også utvikler seg etterhvert som sykdommen får feste. Slik var det også med henne. Det gikk enda noen år fram til rundt for 4 år siden da jeg byttet jobb før jeg begynte å tenke på det igjen. Med en arbeidsveg på stort sett over 14 mil tur/retur var jeg mye trøtt fordi mer og mer falt på meg hjemme. Sjelden eller aldri var middagen ferdig når jeg kom hjem enda jeg ringte på veg heim. Jeg forsto at hun sov mye etter jobb og husket ikke at jeg hadde ringt på vegen. Slik har det blitt mer og mer forglemmelser fram til i fjor sommer da vi var på ferie for da ble vi enige om å bestille en legetime, hun kjente seg ikke igjen enda vi bodde i samme leilighet.
Første møte med sykdommens tilstedeværelse ble etter testen hos fastlegen i fjor høst den var nokså klar Presenil Demens…………
Vi satt ute i bilen, hun gråt, jeg var taus………… Å hørte jeg meg sjøl si » du har en sykdom men det forandrer ingenting mellom oss » Hjemme i sofan ble det litt prat for hun var jo så klart redd, hennes mor hadde også hatt samme sykdommen så ukjent var det ikke. Eli vill vita hva jeg gjorde om hun ble liggende som sin mor og jeg svarte » da får jeg bære deg»
Vi gikk til sengs med et løfte som jeg ga henne » så lenge jeg kan ta opp auga om morran og du vet dette er ditt hjem skal du være i vårt hjem for uten deg har ikke vi noe hjem «
Den 22/11 fikk vi endelig diagnose på Sannerud Hukommelsesklinikken med grunnlag i MR bilder og tester. Den var klar Alzheimer.
Det kom ikke som noe sjokk for det var vi forberedt på og vi hadde gjordt gode planer om hvordan vi skulle ordne det. Vi hadde brukt sparepenger til å betale ned en del gjeld og vi hadde gitt gjensidig disposisjonsrett over våre bankkontoer. Kort og godt alt var på plass.
På Sannerud Sykehus er det dyktige folk som vet alt om hva vi trengte og all kontakt med det kommunale hjelpeapparat ble ordnet derfra. For oss var møtet med helsetjenestene kun positive, vi manglet ingenting. Alt gikk bra men……..
fra slutten av november og fram til 23/1 har vi vel begge levd i helvetet med en solid lang nedtur som jeg har beskrevet i tidligere innlegg og ikke mye lyst til å minne meg sjøl på det igjen.
Det at vi eller egentlig jeg ikke reagerte på dette når jeg hadde sjansen må jeg leve med, men det kommer alltid til å være ei tung bør å bære. Kanskje hadde det ikke hjulpet, men det vet ikke jeg. Nå er det for seint å jeg kan ikke forandre på det, men en ting er sikkert jeg skal bære gullhjertet mitt for det handler tross alt om kjærlighet og et løfte. Hun skal være trygg på at jeg alltid kommer til å være der.
Den onde i hennes hode kanskje bare hviler litt, men uten kamp gir jeg meg ikke.