Å reise i minner.

Så var urokråka plassert på dagsenteret nok engang og jeg håper det går bra denne gangen. Det er en veldig plage da hun ringer så ofte som sist. Det blir kamp mot en dårlig samvittighet. Veldig synd dette at hun får disse angstsmertene i magen for hun gleder seg jo til disse to dagene. Hun sier ofte at hun føler seg ensom og det kan man jo forstå ettersom hun jo ikke husker hvor vi var i går. Jeg har jo ikke tid heller til å kjøre bil rundt omkring for moroskyld. Vi har et hjem å ta vare på også. Det var blogginnlegget jeg begynte på, men som egentlig aldri ble helt ferdig for det skjedde så mye andre ting i dag. Det er ikke alltid så lett å finne fokus.

Det at natten blir rolig er liten garanti for at dagen blir bra har jeg funnet ut. Stort mye verre enn dette kan det jo ikke bli. Gullhjertet mitt er jo til nå mitt verste problem siden hun jo har alzheimer, men jeg har en syk gammel far også. I dag fikk jeg vel den verste tenkelige beskjed angående hans helse. Noen ganger tar livet en annen retning enn det man hadde drømt om og nå kom den beskjeden som jeg nok har tenkt en lang stund ettersom han har gitt meg en del hint på siste halvår. Nå har jeg besøk av de to sykdommene alle er redd for alzheimer og kreft.

Mange tanker idag veldig vanskelig å finne ord i vrimmelen. Man har minner fra en barndom med fiskestanga og en kjærestetid med ei hånd å holde i. Minner som ser ut til å bli gode å ha framover.

Jeg trodde vel jeg hadde opplevd min verste dag.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist