Jeg vet ikke riktig om alle vet hvem Bear Gryll er, men du kan sammenligne ham med Lars Monsen i en ekstrem versjon. Han har skrevet et utall av hefter om å overleve i forskjellige miljøer, men et hefte har han aldri skrevet. Hvordan overleve nær alzheimer.
Den boka har jeg tenkt mye på, men det er en hake med det. Jeg vet jo ikke om jeg overlever så man må da skrive den som om man gjør det. Tanken på at man mest sannsynlig dør uten å ha fått diagnosen alzheimer har jo gjort at man da måtte ha skrevet boka lenge før, altså blir det ingen bok. Tankene går ofte tankene tilbake til åra med uniform og det man lærte om å overleve i stressende situasjoner. En ting lærte man aldri, overleve når du ikke har noe klart bilde av hva som venter og da slagmarken er inne i ditt eget hjem. Man ønsker seg veldig Bear Gryll’s opplegg der ha nokså ofte ble hentet i helikopter for å kose seg litt i boblebadet på et litt mer eksklusivt hotell enn vårt hjem. I mellomtiden ble en time her og en time der klippet sammen til en ny episode.
Da klokka viser 4 undrer jeg på om det hadde vært mulig å få leve i en redigert utgave. Det er det neppe så i mellomtiden får man prøve å overleve i nuet. Kanskje er det meg som har litt lav tålegrense, men jeg er jo vant til å leve med en menneske som før var stille og rolig å kunne nyte en kopp kaffe samme med en søndags morgen.
Med tøflene bytte ut mot Mud Boots er sprinten i gang innendørs.
Litt må man jo dra på smilebåndet da man ser i sprekken til døra på badet sin kjære stå der iført truse, singlet og Mud Boots å rive opp toalettpapir. Man gråter innvendig og tror ikke det man ser like til man jo husker minstejenta Pia iført gummistøvler, t-skjorte, bar rompe og hammer der hun reparerte sisterna på do, det ble mye vann av det.
Bear Gryll, hvordan overleve i alzheimer’s rike.