Det ble mange reaksjoner på innlegget mitt før idag og jeg tror nesten jeg må svare på kommentarene i et innlegg. Først vil jeg si at Eli og jeg er så heldige at vi har veldig gode venner i en liten gjeng med gutter som ikke faller helt inn i det folk flest kaller normalen. En herlig gjeng. De har betegnelsen psykisk utviklingshemmet, men noen ganger har jeg lurt veldig. Fargeklatter med et enkelt syn på livet som vi kanskje skulle lytte til. Jeg er jo ikke medisinsk kyndig så jeg håper på at dere tar de litt med en klype salt det jeg skriver.
Eli har som kjent alzheimer en sykdom som rammer hjernen og for henne har jo det gått ut over korttidsminnet. Hun bor jo hjemme fordi det er det som er best for henne og fordi hun tross sykdommen er min livsledsager og den personen som jeg elsker. Hun trenger hjelp til å huske de tingene som du og jeg aldri tenker på. Jeg legger fram det hun trenger på morgenen og hun gjør det alle vi andre gjør. Når hun er ferdig med sine morgenrutiner tar hun en tur etter avisen akkurat som kanskje du gjør. Mens jeg lager til frokost leser hun overskriftene i Glåmdalen og om det er noe jeg vil vite mer om så leser hun hele artikkelen også det hun selv finner interessant. Det er litt medisiner hun skal ha, men ikke veldig mange mest vitaminer hun alltid har tatt. Det hun tar skriver hun ned i boka si, men noen ganger husker hun ikke navnet og må da ha hjelp.
Har du problem med å finne bilnøklene din noen ganger ? Neida, jeg bare lurte.
Så var det dette med blogg å hva jeg skriver her. Vi gjorde en vurdering en gang på hva vi skulle ut med og ikke, den holder jeg meg til. Når det er litt som kanskje kunne være litt pinlig så bruker jeg litt humor for å beskrive det ( hemoroide innlegget ) hun er jo fra før nokså vant med at jeg plutselig dumper ut med ting i diverse settinger. Hun leser også en del innlegg i bloggen min for hun har en link på nettbrettet sitt. Hun ser på bilder og hun er også innom FB, men har aldri vært særlig aktiv.