Helt uten smilekurs.

I dag er det nesten slik at jeg hadde trengt å være tryllekunstner for å få ord til å bli en setning. Det har vært en slik trøste dag siden lenge før vi sto opp, men noen ganger er vel også det nødvendig. Når depresjonen herjer på det verste er det godt å ha en arm å ligge på. Det ble så langvarig at venstre armen min forlot kroppen og la igjen en slags stikking og prikking like opp i nakken. Det ble varmen på badegulvet som reddet siste del av nattesøvnen for oss. Det minner som før sagt om den flate steinen oppe på moloen ved stranda på Playa del Ingles, godt og varmt og veldig avslappende. På Playan sov vi litt dårlig men vi hadde jo ferie så vi kunne ko ta det igjen. Nå har vi alltid ferie, men ser aldri ut til å hente igjen søvnbehovet.

Vi lå vel på solseng en gang på Playan, men til gjengjeld så glemmer vi nok aldri det noen av oss. Vi er jo ikke vant med så mye nesten nakne kropper her oppe på Østfjell. Tett i tett med solsenger var det og mange var ledige, men allikevel måtte hun ta senga like inntil meg den tyske dama med de digre barnematbeholderne. Pakket inn i en så alt for liten innpakning at det så ut som de satt oppe under haka. Ved en nærmere studie fant jeg jo ut at det var nok en stund siden det hadde vært noe barnemat i beholderne, rynkene i ansiktet og ellers på kroppen tilsa det. Om jeg skal anslå plassen mellom solsengene nærmere så må det anslagsvis bli ca.50 cm. Det tok jo ikke så lang tid før restene av tøystykkene som skjulte nevnte x- barnematbeholderne ble fjernet og et tykt lag med olje skulle være det som skulle gjemme det som det var litt for mye av. Jeg har jo lært at det er stygt å glo og Gullhjertet mitt passet jo også nokså godt på hvor jeg plasserte blikket. Så der lå jeg da på ryggen og myste mot sola skjeløyd som bare fy uten fare for å bli oppdaget i synden. Nå skulle det jo vise seg at jeg skulle få med meg mer av utsikten enn ønskelig for den tyske dama snudde seg, ifølge Gullhjertet mitt feil vei, altså mot meg. Tyngdekraften er ubarmhjertig og ville at den beholderen hun hadde på siden hun lå falt ut av solsengen og ned på sanda. X-barnematbeholderen var av det laaaaange slaget og slettes ikke stor, bare lang. Elegant slang hun armen under det lange utstyret og vippet det på plass i solsenga. Da fikk jeg se det jeg husker best og holdt på å dø av, den delen som to av for fallet nede i sanda hadde en fin rødbrun ring av sand.

Da brast det for for meg og jeg måtte rette og slett slippe latteren løs.

Det hører med til historien at det lå 3 personer på Playa del Ingles som ikke klarte stoppe å le.

Senere på kvelden møtte vi samme dame ute på by`n og hun løftet litt på brystene med armen, blunket og ga fra seg et stort smil.

Det skulle jo vært bilde av ei strand her, men det fant jeg ikke igjen så du får tenke deg at grasstråene er på ei strand

Det skulle vært ei strand her, men den ble igjen på Grand Canaria og denne ferdigblomstra pion er finere så det så.